Fest til ære for døde forfedre

Foto: Linn Johansen.

På Madagaskar brukes de eldgamle utriggerne fortsatt som det viktigste transportmiddelet langs kysten. Eller for å gi turistene en maritim opplevelse utenom det vanlige.

Av: Linn Johansen

08. mars 2006

Tema: Kultur & historie

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Foto: Linn Johansen.

Lakana er det gassiske ordet for båt, og vezo er navnet på fiskerfolkene som bor langs kysten på sydvest Madagaskar. De fleste folkene langs kysten er nå fastboende, men de eldgamle trebåtene er fortsatt en like viktig del av dagliglivet som tidligere, da folkene levde som nomader og flyttet seg etter fiskestimene.

Madagaskar er et land som på mange måter bringer oss langt tilbake i tid. De gassiske utriggerne, bestående av en uthult trestamme med én spinkel ”patong”, er sannsynligvis det mest synlige eksempelet på dette. Denne farkosten bygges etter nøyaktig samme metode som for to tusen år siden, da de første menneskene kom seilende fra Indonesia og slo seg ned på Madagaskar. Båtene kan både padles og seiles, men av naturlige årsaker er de ikke særlig behagelige å ro. En liten påhengsmotor koster mer enn de fleste har råd til, så her er det naturkreftene og den rå menneskekraften som er drivstoffet.

Ikke nok med at disse flytende museumsgjenstandene fortsatt brukes til å fiske; de brukes også som transportmiddel til å frakte lokalbefolkning, husdyr og turister opp og ned langs kysten. Det finnes nemlig ikke mange private motorbåter langs de gassiske strender, og de få som finnes, tilhører som regel en utlending.

Flotte farger

Mens innlandsfolkene måler sin status i antall okser, måler sjøfolkene sin status utfra størrelse og farge på båten. De fattigste har som regel en liten båt på ti-elleve fot, mens de med litt bedre råd investerer i en større og finere båt. Men uansett størrelse og farge; de lokale gutta er uhyre opptatt av å vedlikeholde båtene sine. Hvis du gir en av de lokale båtfolkene kompliment for vedlikeholdet av båten, har du garantert sikret deg en kompis for resten av oppholdet.

For båten er deres stolthet, og en god skipper har høy status i landsbyen. Hvis man spør en anerkjent skipper om han kunne tenke seg å bytte ut utriggeren med en motorbåt, vil svaret sannsynligvis bli nei.

– Motor ? nei, da trenger man jo ikke å kunne noe, ler Clovice, en av de lokale skipperne utenfor havnebyen Tuléar.

– Seiling krever kunnskap om både båten og om vinden. En motorbåt går av seg selv. Dessuten er jeg glad for å slippe alt bensinsølet og bråket fra motoren, understreker han, og høres nesten ut som en norsk seilpatriot som forsvarer at han foretrekker en middels stor Bavaria til fordel for en Hydrolift.

Sjøsterk antikvitet

Som regel er det mannfolka som seiler og fisker, men det finnes mange eksempler på at kvinnene også er med. Det er derfor ikke nei i min munn når datteren til en av båteierne inviterer meg ut på tur med faren, selv om begreper som redningsvest og varefakta tilsynelatende ennå ikke er funnet opp på Madagaskar.

Til tross for at det ikke er mer enn en meter høye bølger inni lagunen, føles det som om både båten og masten kan klappe sammen når som helst. Tre personer er også maksimalt av hva den lille saken kan tåle. Den maritime antikviteten viser seg likevel, mot alle odds, å være både stabil og sjøsterk. Men jeg ville nok likevel ikke lagt ut på tur til Indonesia med en gassisk lakana.

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar