Hjem Afrika Malawi

Malawis silkemyke innsjø er en drøm å plaske i

0 725

Afrikas tredje innsjø er en drøm å plaske i. Men den silkemyke innsjøen Senga Bay i Malawi er også livsbetingelse for mer enn én million mennesker i et av verdens fattigste land.

Malawi: Masseturisme er et fremmedord på disse kanter. Hvem legger ferien til et lite, kystløst land i Sentral-Afrika, når man kan ligge og stekes i to uker for en billigere penge på Mauritius eller Mombasa i Kenya? Med høyere hotellstandard og stabil strømforsyning i tillegg.

Men for en strand! Senga Bay i Malawi ligger knappe to timers kjøring fra hovedstaden Lilongwe, og har kilometervis med myk, gyllenhvit sand, ren sandbunn og ikke en eneste hai eller brennmanet. Ikke en gang den fryktede tropiske ferskvannsparasitten Bilharzia, finnes i Afrikas tredje største innsjø. Luksus.

Her kan jeg svømme så langt jeg orker uten å tenke på noe annet enn å holde meg flytende. Hadde det ikke vært for silhuettene av Mozambique ville Malawisjøen fortonet seg som et endeløst og varmtvannsbasseng.

Vi bor på Cool Runnings; et lite guesthouse med god standard etter lokale forhold. Foruten sovesalen og camper´s kitchen innerst på den store gressplenen, har stedet tre innvendige rom, som er oppkalt etter de tre nabolandene til Malawi, Tanzania, Zambia og Mozambique. Malarianett er obligatorisk, men strømaggregatdrevet vifte, varmt og kaldt vann i dusjen og et moderne toalett som fungerer perfekt er luksus på disse trakter. Jeg oppdaget for øvrig ikke at vi hadde varmt vann i dusjen før det hadde gått tre dager og venninnen min nevnte det i en bisetning. Dette sier vel mer om behovet enn om savnet av varmt vann inne når det er 33 grader ute.

Det Afrika jeg husker

Rolige dager med gåturer i landsbyen og pendling mellom «bassenget» og solsenga er den beste medisinen mot stress.

At strømmen av og til blir borte og nettverket faller ut i morgentimene er irriterende den første dagen. Resten av uken ser jeg mangelen på 24/7-service som en nådegave, for mitt stressede hode og psoriasisbefengte ledd. Jeg er kommet for å slappe av på stranda. Vi har bare reist litt lengre enn til vanlige sydenstrender denne gangen. Tilbake til det Afrika jeg husker fra ungdomstiden.

 

Rolige dager med gåturer i landsbyen og pendling mellom «bassenget» og solsenga er den beste medisinen mot stress, ikke endeløs tilgang til internett og strøm fra et aggregat som durer i vei 24 timer. Å ligge under det rødflammede Flamboyanttreet med en et par bøker eller å studere fiskerne som reparer nettene, ungene som leker , og jentene som vasker klær i vannet er akkurat det jeg trenger for å tine om stive ledd og muskler.

Vi legger oss klokken 22, og står vi opp klokken 06, etter å ha ligget en halvtime og hørt på hanen i nabogården som ikke kjenner sin besøkelsestid. De første dagene startet han galingen i 04-tiden og ga seg først når solen var oppe. Hes ble han også, ikke rart kanskje. Det er kanskje derfor vi ikke hørte noe fra han resten av uken.

Cool Runnings – guesthouse og samfunnsstøtte

Cool Runnings drives av Samantha Ludick, gir 45 prosent av inntektene til handikap-prosjekter, palliativ behandling av kreftpasienter og skole/idrett i området. Sam har britisk/zimbabwesk bakgrunn, og er involvert i flere helse- og utviklingsprosjekter i Senga Bay.

Fisk til folket istedet for luksus til turistene

Senga Bay er landsbyen som sa nei til bygging av et 5-stjerners luksushotell.

Senga Bay er landsbyen som sa nei til bygging av et 5-stjerners luksushotell for at lokalbefolkningen heller skulle få et fiskeanlegg med muligheter for inntekter til flere. Lake Malawi er nemlig hjemmet til nærmere tusen forskjellige fiskearter, deriblant den populære tilapiafisken Chambo og den sardinliknende usipa. Fatsani Fish Company gir direkte og indirekte jobb til flere tusen fattige malawiere, noe de enorme tørkebordene for usipa vitner om. Hver kveld stabler fiskerne de åpne trebåtene sine med bittesmå kanoer som består av uthulede trestammer.

Vel ute på fiskefeltet lårer man kanoene. Hver fiskebåt har tre-fire kanoer, som sjøsettes i en sirkel med fiskegarnet i midten og en mann på hver kano. Fiskerne bruker det meste av natten ute på sjøen, og kommer først hjem ved soloppgang i 05-tiden. Er det for store bølger, avlyses fisket. Dette skjedde to ganger i løpet av fem dager mens vi var der. Det kan vel tolkes som et godt tegn at man har råd til å la sikkerheten gå først. 

Mørke skyer truer imidlertid fremtiden for befolkningen langs den 30.000 kvadratkilometer store Malawisjøen. Malawi rangeres ifølge Human Development Index 2016 som verdens 173. fattigste land av totalt 182 land på listen. De fleste av landene som kommer dårligere ut en Malawi har vært i krig eller konflikt i løpet av de siste tiårene. Det har ikke Malawi, så strengt tatt kunne man forvente en høyere plassering på velferdsstigen.

Til tross for mange gode tiltak, er overfiske i innsjøen i Malawi en trussel for fremtiden. Det fiskes for mye både på både malawisk og tanzaniansk side, og fiskebestanden har gått kraftig ned de siste tiårene. Den negative utviklingen forklares med kombinasjonen av klimaendringer, erosjon og rask befolkningsvekst rundt innsjøen alle kanter.

En sørafrikansk ung prosjektleder for et skoleprosjekt i nærheten forklarer at det er vanskelig å argumentere mot overfiske overfor fremtidig generasjoner hvis det betyr at de ikke får mat i dag.

– Det finnes regler for når man kan fiske og hvor stor fisken skal være før man har lov til å ta den. Landsbylederne er bekymret over utviklingen, men har ikke har mulighet til å kontrollere fiskerne til enhver tid. Å patruljere stranden med politi er heller ikke noen løsning, da det er få politi i området og det er vanskelig å nekte folk tilgang til mat når det ikke er noe alternativ, forteller prosjektlederen.

Også Cool Runnings-innehaver Samantha er skeptisk til måten det fiskes på.

– Se på fiskegarnene. Fiskerne brukes malarinett som garn, med bittesmå hull. Småfisken som skulle blitt skylt ut, fanges i nettet, og får dermed ikke mulighet til å vokse seg stor nok til å mette flere eller formere seg.

Enn dog så lenge gir Lake Malawi fisk til landsbyene rundt innsjøen, som igjen tørker fisken og frakter den til hovedstaden Lilongwe på malawisk side, og så langt som til Dar-es-Salam på tanzaniansk side.

Folk leker og koser seg på stranden og i vannet. Voksne menn står på hendene, mens damene ler og prater mens de gjør unna dagens klesvask. Ferskvann har så visst sine fordeler, og  etter noen dager jeg jeg selv ute i vannet med litt medbrakt biotex et par t-shirts som trenger en vask! Bittelite biotex kan vel veie opp for mangelen på annen dritt, man heller ut i vannet her. Tenker da septiktanker, båtliv og norsk sommer.

Glad for friheten og freden

En unggutt jeg møtte på stranda stopper nysgjerrig opp kommentarer at jeg studerer fiskenettene i en av fiskebåtene nøye.

En unggutt jeg møtte på stranda stopper nysgjerrig opp kommentarer at jeg studerer fiskenettene i en av fiskebåtene nøye. Jeg tenker med en gang at han vil ha penger for dette eller vil tilby meg å kjøpe et eller annet.

Men nei, han synes det er hyggelig at jeg er opptatt av båtene deres, og jeg må for all del fortsette å kikke.

Fyren er nok ikke mer enn 17-18 år, og forteller på godt engelsk at faren hans har oppmuntret han til å ta utdannelse. Derfor synes han det er kult å kunne praktisere litt engelsk med meg. Det er som sagt ikke mange turister her.

Han lurer på hvor jeg kom fra, og jeg tegner et digert kart over Afrika og Europa i sanden.

– Oj, det er langt og sikkert dyrt å reise dit, smiler han.

Norway, sier jeg og peker.

−No-Way, gjentar han, etter meg…

Jeg forteller at også min fars familie kommer fra et sted der fiske var viktig næringsvei for en del år siden, og at jeg selv fisker litt fra båt innimellom.  Jeg viser han et bilde på mobilen av meg selv smilende med gul sydvest og en liten hyse som min far ville vært flau over å beholde.

−You too, you fish? Is this a Chambo? lurer han og gliser overrasket. Jeg forteller at det er saltvann og hyse. En slektning av den fisken man lager tørrfisk av og selger til utlandet. Da skjønner han. Tørrfisk er kjent.

Så ser han seg rundt, smiler og forteller at han er glad for at Malawi er uavhengig og uten krig.

– Vi er heller ikke fattige, vi har det ganske  bra, smilte han. Og innhenter seg selv med at – jo, littegrann fattige er vi kanskje, men ikke mye.

Å være turist på et sted der turismen ikke har fått fotfeste er spennende, og jeg føler meg heldig som har muligheten. Men det byr på et ansvar og en del dilemmaer i forhold til hvordan man skal opptre når man er eneste blekansikt på slentretur gjennom landsbyen eller på stranda. Man blir lagt merke til, på godt og vondt. Her er det mest godt. Likevel, jeg oppdager at jeg ser litt annerledes på en del ting nå enn da jeg var 26 år og alene i en stråhytte på Madagaskar i et halvt år, for så å svinse rundt som backpacker i sørlige Afrika etterpå.

Interessant informasjon om fattigdom i Malawi

Interessant artikkel om problemer rundt fisket i Senga Bay
Les mer fra Linns spennende reiser og se bilder på hennes  blogg Linnsreise.no

Kokkekurs i Gambia, lag tradisjonsrik afrikansk mat

Etter markedsrunden og kokkekurset er det tid for å nyte hva de nyutlærte kokkene kan, og på gambisk vis møtes man i en sirkel og forsyner seg av det man har lyst på.

Artikkelen er skrevet av Linn Krogh Hansen. Hun fikk globus i gave på sin 2-års dagen etter eget ønske, og har siden vært lideskapelig opptatt av å reise og se nye steder. Selv om hun nærmer seg land nummer 100, er reiser innen Norge fortsatt blant favorittene. Bloggen linnsreise.no ble nummer to i Expedias konkurranse “Norges beste reiseblogg” i 2013, og innholdet gjenspeiler interessene for sjøen, friluftsliv, fremmede kulturer og den generelle eventyrlysten. En båttur i Oslofjorden er vel så aktuell som en ridetur i en ørkenen, eller jungelsafari i Afrika.