Neida, den biter ikke. Den er bare litt sulten, løven vi møter underveis. Vår safaritur starter like etter frokost. Matboksen fra hotellet er fylt til lunsj og innholdet skal spises ute i villmarken, fordi vi kaster ikke bort tid med å kjøre frem og tilbake til lodgen. Tiden ute i bushen er verdifull. Dessuten smaker mat så mye bedre, i skyggen under et akasietre.
15 timer reise fra Norge, via Amsterdam er glemt. Nå er vi i Afrika, i Tanzania, ved Kilimanjaro. Vi har passert toll og passkontroller, og skrevet oss inn i nasjonalparken ved Marangu gate. Ingen får slippe inn her uten at safaribilen er registrert i protokollen. Det er jo litt trygghet det også.
Oj, nå gikk det litt fort. Formiddagen må vi ikke glemme. Den brukte vi til å gå en liten tur oppover stier ved foten av Kilimanjaro. Å himmel, for en nydelig utsikt. Under oss lå Tanzanias slettelandskap, med villmark, villdyr, nomadestammer, kort og godt et eventyr i virkeligheten. Og det er dit vi egentlig skal. Toppen av Kilimanjaro må bli til en annen gang.
Safari i Tanzania – da går dagene så altfor fort. To dager tidligere var vi i Norge. I går ved Kilimanjao, idag ved Manyara-sjøen. Vi har vandret og vi har sittet i safaribil, vi har stått på setene med hodet over taket og kjent lukten av elefanter, sett dem, flokker som passere bilen. Vi har sett fugler, hvite, svarte, røde, rosa, flodhester velte seg i gjørme og hjortedyr springe og hoppe. Vi er blitt lovet synet av løver, geparder, sannsynligvis både leopard og nesehorn. I 11 dager skal vi velte oss i det tøffeste, villeste og mest spennende afrikansk natur har å by på.
Rundt innsjøen Lake Eyasi bor det vi ofte kaller bushmenn – en stamme som selv kaller seg Hadzabe. Dette er en av minoritetene i Afrika som fortsatt lever på steinaldernivå, jakter og bor under åpen himmel. Hver gruppe Hadzabe består av rundt 30 personer, menn, kvinner og barn.
De er stadig på vandring, og for å finne frem til en gruppe hadzebe, – og det skal vi – så blir det offroad-kjøring i ulendt terreng.
Men når oppholdet sammen med gruppen er over, har det gitt et innblikk i en kultur og levemåte vi ikke fantaserte om at eksisterte i det 21. århundret.
Victoriasjøen – det er som man fryser på ryggen av spenning bare ved å høre navnet. Safaribilen drar nordvestover, på vei mot Speke Bay. Men det hender vi må stoppe. Veien er tidvis sperret av en elefant, noen sjiraffer, en gnuflokk, faktisk også en løve som har middag. Lengselen etter en seng er fjern. Her er vi midt i villmarkens råeste hverdag. Den nedlagte sebraen som løven forsyner seg av lider ikke mer. Hannløven fråtser og snerrer, mens hunnløven og ungene venter. Urettferdig, det er alltid hunnløvene som jakter og nedlegger byttet, mens hannløvene spiser først.
Men vi må videre. Målet er Victoriasjøen og overnatting på Speke Bay Lodge, i runde romslige hytter. Vanligvis to i hver hytte, men plass til én familie med 3 ekstra senger på “hemsen”. Hver hytte har terrasse og utsikt mot Victoriasjøen og solnedgang. En solnedgang som aldri blir glemt.
På morgenen kommer lokale fiskere i tradisjonelle båter og henter gjestene. De ror til en liten fiskerlandsby med et fargerikt folkeliv, og vi går i land for å oppleve det virkelig Afrika, hverdagen ved Victoriasjøen. Her møtes landsbyboerne oig fiskerne og forhandler om morgenens fangst.
På land vandrer vi mellom hytter, ser på dagligliv, fisken som soltørkes på bakken, båtbyggere i sving, fra skolen høres sang. Og vi – turister fra det kalde nord har fått små barnehender å leie, fem, seks småtasser på hver side griper tak i de store nordiske hendene.
Som dagene går, blir inntrykkene sterkere og sterkere. Det finnes liksom ingen verden utenfor Tanzanias sletter og lave skoger lenger. Vi er blitt en del av det hele.
Vi er blitt en del av naturen, vi lever med dyrene, lydene, luktene, naturens egen musikk og livskraft. Aldri blir vi lei av å møte løver, geparder, elefanter, sjiraffer, gnuer, bøfler, sebraer, flere arter hjortedyr, aper, øgler, flodhester, krokodiller og mange slags fugler – store og små. Dette er Serengeti.
Selv når vi kommer inn i det siviliserte Seronera Wildlife Lodge, kommer vi ikke ut av villmarken. Dette er et helt spesielt hotell med arkitektur tilpasset noen enorme steiner i slettelandskapet. Her er det utsikt over slettene, og villdyrene, både løver og elefanter og hyener slår seg til inntil hotellveggen.
Apekattene føler seg svært så hjemme, og viser gjerne opp sine streker like utenfor restaurantvinduet. En gang kom en løve spaserende inn i resepsjonen, blir vi fortalt. Vi tror det så gjerne, med egne øyne så vi en elefant prøve seg på resepsjonen i lodgen på toppen av Ngorongoro.
12 dager safari er ikke lett å få beskrevet i én artikkel. Opplevelsene er som en evighet, en forlengelse av livet med morgensafari, grytidlig på Serengeti, ned i Ngorongoro verdens største vulkanske krater, møte med de stolte masaiene og morgenjakt med hadzebe som fortsatt bruker kun pil og bue.
Men alt dette det får bli til andre historier. Og de kan det bli mange av etter 12 dager i Tanzania.
Han ga opp, den sultne krabaten i forgrunnen da flamingoene trakk lengre ut i innsjøen i Ngorongoro-krateret. I det fjerne kan sees en flodhest. Foto: Vincenzo Gianferrari Pini.
Ute på Serengeti møter vi masaiene som for det meste lever av, og for, sine husdyr. Foto: Sajjad
Kokkekurs i Gambia,
lag tradisjonsrik afrikansk mat
Dagen starter med en innkjøpsrunde på lokale markeder hvor det bugner av friske varer.
