Fargerikt folkeliv i Indonesia

Foto: Ellen Pollestad / www.floressa-bali.com.

Vi er i Tana Toraja, dette vakre fjellandskapet nord i Sør-Sulawesi, hvor det høyeste fjellet Rantekombola strekker seg hele 3.455 meter over havet. Øst for Borneo, vest for Molukkene, ble Sulawesi en del av den nye Indonesiske republikk, etter japanernes okkupasjon 1942 -45. Fortsatt dyrkes gamle - og for oss utrolige tradisjoner om at døden er livets høydepunkt. Reiser du utenfor den brede turiststien får du ny innsikt i at menneskenes liv er mangfoldig.

Av: Ellen Pollestad

10. mai 2006

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Foto: Ellen Pollestad / www.floressa-bali.com.

Foto: Ellen Pollestad/www.floressa-bali.com.

Jeg står en halv meter fra liket av en kvinne som har ligget død i seks år og kjøper suvenirer av slektningene hennes. Død og business på samme sted. Dette er liv.

"Til barnas skolegang",

sier den yngste kvinnen med to livlige krabater hengende i skjørtekanten. Den døde kvinnen var barnløs; det kan fortsatt drøye innen hun begraves. Først da betraktes hun som død, enn så lenge er hun bare syk. Fotograferes må hun gjerne, der hun ligger på brisken med et stripet klede over seg i det minste rommet i tongkonanhusets annen etasje. "Legemet konserveres med formalin", opplyser guide Nadjamuddin. Før hun begraves blir det ny "avduking".

Vi er i Tana Toraja,

dette vakre fjellandskapet nord i Sør-Sulawesi, hvor det høyeste fjellet Rantekombola strekker seg hele 3.455 meter over havet. Øst for Borneo, vest for Molukkene, ble Sulawesi, tidligere Gelebes, en del av den nye Indonesiske Republikk, etter japanernes okkupasjon 1942 -45.

Tana Toraja var avsondret fra omverdenen til begynnelsen av det 20. århundre. Da innledet hollenderne en blodig kampanje for å underlegge seg Sulawesi. Torajadistriktet ble okkupert i 1905, og i hollendernes kjølvann fulgte misjonærene som prøvde utrydde Torajafolkets egen religion og kultur.

Den særpregete båtformede arkitekturen Tongkonan, er intakt og relateres til innbyggerne som for 3.500 år siden kom sjøveien fra Indo-Kina. Ifølge legenden omgjorde de båtene sine til hus den første tiden, og bygget senere kopier av skipsformen.

Bolighusene på pæler

og miniatyrutgavene i form av riskamre, er vakkert dekorert med treskjærerarbeid og geometriske mønstre i naturfarger. Antall bøffelhorn på fasaden gir en pekepinn på eierens status og rikdom.

Det gamle Torajasamfunnet var strengt hierarkisk med slaver på bunnen. Slaveriet ble forbudt av hollenderne. Majoriteten av folket følger en forfedrekultus kalt "Aluk Todolo", som styrer alle tradisjonelle seremonier; de mest spektakulære er begravelsene. En begravelse er den viktigste seremonien i livssyklusen og kan pågå i mange dager.

Er ikke begravelsesritualene omfattende nok, risikerer man at ånden til den døde ikke får adgang til Puya den hinsidige neste verden, men vil flakke rastløst om og påkalle ulykke over etterkommerne. Jo mer seremoniell, jo større antall dyreofringer. Jo flere bøfler, jo bedre. Mange bøfler gjør ferden kortere for avdøde til den neste verden.

Den særpregede begravelsesseremonien i Tana Toraja kalles tomate som bokstavelig talt betyr "død person".

Alle som kan krype og gå

er velkomne i begravelsesfølget. "Inngangsbilletten" er en kartong sigaretter. Utstyrt med indonesiske kretek, sigaretter basert på kryddernellik, inviteres Nadja og jeg til mennenes hus av nære pårørende. Alle sitter i ulike paviljonger. Stadig nye grupper som vil vise den døde den siste ære, går i prosesjon til hovedpaviljongen, anført av landsbyens eldste med seremonistav. Alt annonseres via høyttaler.

Barn i fargerike drakter, hodepynt og leppesminke (over tannfellinga) sitter æresvakt ved inngangen. Sitter, går og løper. (Medbrakte sukkerfrie drops går ned på høykant som supplement til bruspulveret ungene slikker i seg.)

Den avdøde gamle mannen er fortsatt i huset sitt, hvor han døde for ett år siden. Hans datter skritter over det lette bambusgjerdet mellom paviljongene og viser meg lattermild innholdet i håndvesken sin; betelnøtter og tyggetobakk.

Den gamle nabokona

i bakgrunnen tygger skummende rødt og fornøyd. Selv holder jeg meg tilfreds til kaffen og fatet med småkaker jeg har fått plassert foran meg. De mannlige begravelsesgjestene tilbys alle sigaretter, mens de venter på den kjøttfulle bespisningen.

I de utallige prosesjonene som følger, inngår også vrælende griser som bæres på bambusstokker inn på begravelsesplassen.

Snart er slaktingen i full gang og om noen timer vil gjestene tilbys svinekjøtt kokt med griseblod og grønnsaker i bambusrør over bålet. Fem bøfler slaktet på morgenparten venter også på å bli tilberedt.

Antall vannbøfler som ofres er status; ti, tjue, et par hundre gir renommé i årevis framover. En begravelse er svært kostbar, og dyrest er bøflene med lyse flekker.

Forhandlinger er obligatorisk, og det skal også betales skatt til myndighetene som prøver å få bukt med dyreofringene.

Neste dags begravelse

ankommer vi midt i prime time bøffelslaktingen. Kisten med avdøde, en gammel kvinne som har vært død i to år, er plassert på et vakkert dekorert platå i rødt og gull.

En legemsstor pyntet dukke er plassert ved kisten, og blir senere båret rundt av sortkledte menn til taktfast tromming på gongongen.

Rituelle rop lyder like synkront; nå skal det være like før. 13 bøfler leies etter neseringen inn på plassen av unge gutter. Lange forhandlinger følger før to får forlate. De øvrige 11 skal bli menneskeføde.

Gutter og unge menn hever lynraskt macheten mot bøflenes strupe, så blodet styrter i strie strømmer og dyrene segner om. Det kan ta tid før livskraften ebber ut...

En liten begravesesgjest ved min side, storøyd og maks to år, beholder et fast grep i skjørtet mitt... Så ligger de der alle elleve, på et leie av palmeblader.

Heller ikke denne dagen skal den døde føres til sitt siste hvilested. Kanskje neste dag, eller dagen etter der igjen...

Da går ferden til klippeveggen hvor kisten plasseres, eller til egne huler med plass til hele familier. l dag kan også store tønneliknende konstruksjoner i tre, eller murte gravmæler fungerer som begravelsesplass. Malte kister med kors indikerer at avdøde var kristen.

Opptil fem hundre år gamle gravplasser

er i bruk den dag i dag. Mange har vært utsatt for gravplyndring av tyver på jakt etter gullmynter og eiendeler som lå i kisten. Kranier og knokler ligger åpent til og må ikke røres; de er hellige.

I fjellsiden, som i Lemo og Londa, ser man skulpturelle figurer tau-tau, sittende som på en balkong i fjellsiden. De utskårne og påkledde trefigurene er legemsstore og skal symbolisere, og vokte de døde.

Så mange tau-tau er imidlertid blitt stjålet, at mange torojanere i dag oppbevarer dem i sine egne hjem. Tradisjonelt ikles de nye klær etter rishøsten.

I høylandet Toraja dyrkes ris, kaffe, kakao, pepper og kryddernellik.

Bananer, tomater og et vell av frukter og grønnsaker trives idet fuktige klimaet, og bak markene ruver regnskogen, mektig og frodiggrønn.

Spennende side: Across Indonesia

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar