Alternativ til storbyferie

Kajakktur og badestamp i Aurland

Storby-weekend, shoppe og la Visa-kort svette. Og bare sitte på kafé og nyte livet, er drømmehelg for mange jenter. Da kan du være deg selv. Ikke mor, ikke kollega, ikke hustru eller kjæreste. Du kan spise nydelig mat i ro og fred på restaurant, snakke litt gebrokkent spansk, engelsk eller tysk, flørte med mannfolk og danse heftig til eggende rytmer. Sove ut i en deilig hotellseng, og nyte kultur og sever-digheter. Er badestampen kosligere?

25. oktober 2004

Tema: Natur, Safari & Villmark

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Jo, en jentetur til en eller annen storby kan godt forsvare påstanden "en drømmeweekend", og det var i grunnen det vi også skulle, vi jentene. Men det er ikke lett å bli enig om reisemål, for den ene hadde vært der og der, den andre ville ikke fly, den tredje var redd for terrorisme. Diskusjonen så ut til å ingen ende ha, helt til det kom frem at det kun var ett lite fåtall av oss som virkelig ønsket å bruke den etterlengtede husmorferien i en by.

Byferie er jo som nevnt greit nok, men vi har alle gjort det før, mange ganger til og med. Sånn sett blir det ikke mye rom for drømmer for vi vet alle hva en slik weekend inneholder, for en by er en by, og en storby er sannelig en storby. Shopping ja vel, men det kan man jo også gjøre her hjemme, så hva blir det igjen da?
Vi ønsket noe annet denne gangen. Vi ville gjøre noe vi vanligvis ikke gjør, og da måtte det bli noe som ikke har med by å gjøre i det hele tatt. Vi måtte ut i naturen. Å gå fra hytte til hytte har sin sjarm, men det har vi gjort før alle sammen. Å dra på ridetur på fjellet har vært en standard de siste fem årene. Å jakte var det en som nevnte men ble fort nedstemt. Vi vil ikke drepe dyr. Finne en revefarm og slippe revene ut var det en annen som nevnte, men det falt ikke helt igjennom det heller. Men så kom Tone Fondevik (35) på en genial ide, hva med en to dagers padletur i Aurlandsfjorden?
At en to dagers padletur i vill og vakker norsk natur med overnatting på en av de få spektakulære fjellheimene "der ingen skulle tru, at nokon kunne bu" skulle bli en av de desidert beste weekendene noensinne, var det heller "ingen som ville tru" men det ble det altså. Konklusjonen vår etter en meget uvant ekspedisjon var at en slik to dagers padletur overgår enhver form for storby weekend. Punktum.
Padleekspedisjonen var bestående av syv svært forskjellige jenter fra 35 til 61 år hvor spekteret gikk fra meget sprek til uhemmet lat, en er barnløs og en er gravid i sjette måned, samt fire småbarnsmødre, og selv en bestemor (men veldig sprek en!) var med i ingrediensene, og nå ville vi alle dra ut på tur (aldri sur) og gjøre noe svært fjernt fra hverdagens hektiske liv. Men padle?

Kun en av oss hadde vært i kajakk før, så ganske mye energi gikk med til å gruble over hva som kunne skje under padleturen, for kunne ikke båten gå rundt? Velter forresten ikke slike båter veldig lett? Var det noen som kunne eskimorulle? Hva er forresten en eskimorulle? Er det eskimoer der? Blir vi våt selv om det ikke regner? Hvor mye trenger vi av klær? Har noen med shampo?

Det var mange ubesvarte spørsmål og mange bekymringer, det eneste vi kunne enes om, var at det var best å bare stole sjebnen og sin egen svømmedyktighet. Slik satt vi og mannet oss opp, eller psyket oss ned alt ettersom hvordan en ser det, en formiddag på stranden i Flåm. Og som tente lys satt vi og ventet på både båter, årer, utstyr og guiden som forhåpentligvis ville bli vår reddende engel om noe forferdelig skjedde. Været var lett overskyet og ganske så ideelt for padling og andre sjøaktiviteter, og temperaturen over all forventning på en dag som langt på vei kalles høst.
Etter mange nervøse toalettbesøk (for når man sitter i kajakk er det vanskelig å gå på do....) kom det endelig en minibuss med kajakktilhenger kjørende inn på stranden og gjorde slutt på vår nervøse ventetid. Nå var det nesten ingen vei tilbake.
Guiden vår kom oss i møte med ett stort smil og ett fast håndtrykk. Han var fra New Zealand. Det er temmelig ironisk å bli guidet i sitt eget hjemland av en utlending, men dette gjorde desto turen vår mer eksotisk, for trange fjorder og høye fjell, padling i sol, regn og vind, samt en maskulin New Zealender er tross alt ikke hverdagskost for oss damene som tilbringer hverdagen i hovedstaden.

Dave som guiden vår het, gav oss en kort og effektiv innføring i hvordan vi skulle stille inn kajakken slik at selv den mest upassede kajakk-kroppen skulle få en behagelig tur, og demonstrerte deretter for oss en meget grov padleteknikk slik at vi skulle komme oss fremover ettersom vi bare hadde to dager på oss. Dave hvisket oss også i øret at det var lurt å holde årene rett vei dersom vi ikke hadde lyst å se ut som noen amatører noe vi selvfølgelig ikke hadde lyst til. Og så, etter å ha pakket kajakkene ferdig og skalket alle luker, kunne vi åle oss inn i trange våtdrakter og sitte oss godt til rette i de doble kajakkene. Deretter var det å ta årene fatt og begynne på den to mils lange padleturen ut Aurlandsfjorden til Stegen, der ingen skulle tru, at vi skulle bu. Det var nesten så vi ikke trodde det selv.

Vi skjønte ganske raskt fordelene med å padle langs med land, blant annet er det mye mer idyll å se og oppleve i fjæra enn det er langt ute på fjorden hvor man bare føler seg liten og sårbar, og langt der ute blir det dessuten langt å svømme når man går rundt. Også rent psykologisk er det lurt å holde seg godt opptil fjøra fordi man da ser hvor lite som skal til for å komme opp i stor fart når man padler kajakk.

Å padle langt til havs gir ikke samme fartsfølelse, faktisk kan det fortone seg som om man ikke kommer seg av flekken i det hele tatt "der ute". Vi klistret oss derfor godt inntil møtepunktet mellom fjell og sjø og nøt hvert eneste padletak, for dette gikk jo over all forventning. Hvis noen ble hengende etter av en eller annen grunn fristet Dave med sjokolade og da ble det straks fart på årene. Da samlet vi oss som i en stor flåte og kunne bable i vei i normalt leie i stedet for å bruke uforstående grimaser, finurlig (over)kroppsspråk ettersom kroppen ikke kunne bevege seg så mye, og rop som bare forsvant ut i fjorden. Men ett utrykk var allikevel lett å skjønne ettersom samtlige hadde det, og det var ett stort og bredt glis, ett resultat av ren lykkefølelse.
I ett bratt heng der en ikke skulle tro det fantes fotfeste kom det plutselig to geiter hoppende ned mot oss. De var svært selskapssyk og om de hadde fått lov hadde de uten tvil klatret om bord, for så nærgående var de. Omringet av høye stupbratte fjell og svært så dype fjorder satt vi i våre små kajakker med geiter omtrent i fanget, en opplevelsen som kan fortone seg som en banalitet men som for oss ga en helt unik følelse av at dette var en opplevelse for livet, for det er ikke ofte en sitter i kajakk og kiler en geit bak øret.

Det var ikke mye vi hadde padlet før Dave tok kommandoen igjen. Vi skulle bokstavelig talt padle opp på land for nå var det tid for lunsj. Vi vurderte mytteri for vi hadde lyst å padle mer ettersom vi nå for alvor begynte å få sving på årene, men den lille stranden som nå lå rett foran oss var siste mulighet, det ville vanskelig la seg gjøre å få både kajakk og mannskap på land senere fikk vi høre, noe som viste seg å være sant. Så vi tok ham på ordet og satte kursen rett inn mot den lille stranden og padlet som gale for å få fart nok til å komme så langt opp på stranden som overhode mulig, slik at vi kunne hoppe tørrskodd ut av kajakkene. I hvert fall var det noe slikt som var meningen. Kanskje det var like greit at vi nå var langt utenfor allfarvei og ikke hadde tilskuere, men vi kom oss i land.

Dave la ut en fin duk på stranden og disket opp med en aldri så romantisk lunsj. Til og med solen tittet nysgjerrig på oss og forvandlet dagen om til en vakker sensommerdag på alle måter.

Alt var bare fryd og glede da vi senere med fulle mager hadde tilbakelagt enda en time i kajakken. Men så avbrøt Dave idyllen med å fortelle oss hva vi hadde i vente noen kilometer lenger fremme. Det var på tide å ta på oss jakkene som lå lett tilgjengelig i båtene, for rundt neste holme der fremme ville vi få vinden rett imot.

Vi så mot holmen som skjulte den fryktsomme vinden og skimtet skummende bølger i urolig sjø. Selv prøvde vi å forholde oss rolige, og tok lydig på oss kajakkjakkene uten noe om og men. Jakkene dunstet sterkt etter dem som hadde brukt dem før, men det var ingenting vi kunne gjøre med det og det var ingen vei utenom, så gammel innestengt svette pirket oss frekt i nesen i det vi dro dem over hodet slik at frisk sjøluft og lukten av deilig tang gikk i glemmeboken for en stakket stund. Men det tok ikke lang tid før den olme svettelukten vi luktet på ble gjort til vår egen og til slutt kjente vi ikke noe til den. Vi hadde andre utfordringer å bekymre oss for, for Dave hadde helt rett.
Tre padletak rundt odden pisket vinden oss hardt i ansiktet og bølgene slo mot båten i en vilter vals, men det var umulig for oss å finne takten. Bølger og vind fikk oss ut av den godt innøvde rytmen og inn i ett kaos av årer, sjøsprøyt og vind. Muskler verket og vred seg, og øynene sluttet å nyte den vakre naturen rundt oss.

Nå var det bare snakk om å komme seg fremover, men for hver gang årer og muskler fikk oss litt fremover føltes det som om bølgene dyttet oss dobbelt tilbake. Det var på dette tidspunkt at vi kunne angret vårt reisemål og heller ønsket oss bort til en uterestaurant i Budapest eller Nice. Men det gjorde vi ikke for det er sant som de sier at litt motstand gjør levende, og nå fikk vi testet oss selv i en helt ny situasjon og i ett helt ukjent farvann.

Med stor konsentrasjon og ukjente krefter gjøv vi løs på bølgene og nærmet oss sakte men sikkert målet for dagen, for innimellom stoppet bølgene oss, løftet oss og kastet oss i harde rykk og napp slik at hver meter vi tok i riktig vei føltes som en liten seier over naturelementene. Så når blikket først ble hevet etter mange harde åretak, ble gleden desto større over plutselig å øyne at målet for dagen var innen rekkevidde, at det faktisk bare var en sånn cirka 100-200 padletak igjen.
Der ingen skulle tru, at nokon kunne bu, lå i overkant av 300 høyde meter rett over oss, og det eneste som var mellom oss var en bratt fjellvegg slik at "der ingen skulle tru, at nokon kunne gå" også streifet oss der vi satt i kajakkene våre og glodde oppover skråningen til vi fikk kink i nakken. Det største dilemmaet var imidlertid hvordan vi skulle få oss ut av kajakkene i den frådende sjøen og hvordan vi skulle få dem opp på land, for ikke å snakke om hvor vi skulle gjøre av dem for det fantes ingen steder å ligge dem i den stupbratte fjellveggen. Men vi fikk det til etter en del tunge løft og plasserte dem oppå hverandre inne i en sprekk, og for sikkerhets skyld festet vi kajakkene slik at de forhåpentligvis også lå der dagen derpå. Deretter var det bare å begi seg oppover de bratte skråningene, helst uten å se ned, spesielt for dem som hadde høydeskrekk.

Etter 25 minutter ble de første av oss hilst velkommen av hunden Brage og like etter av sjefen sjøl, Dee Cunningham, en amerikaner som etter over tyve år i Norge bærer på ett digert skattekammer av viten og delte med oss av sin kunnskap om både mattradisjoner, kultur, gardsdrift i de bratte fjellene og lokalhistorie. Og vi satt fascinert og lyttet til hvert eneste ord, slukte den rolige atmosfæren, nøt stedet der det klamret seg fast på fjellhyllen, lot utsikten stjele pusten vår, og lot våre hjerter og sinn åpnes på en måte som de sjeldent har gjort før.
Men så fikk vi høre at vannet i badestampen var ferdig oppvarmet og klar til bruk, så det var bare å senke seg nedi før mørket gjorde det. Stedet hadde så absolutt ikke behov for badestamp for å gi oss en uforglemmelig opplevelse, men når det så fantes en deilig nedsenket badestamp med 40 graders vann beliggende helt utpå pynten kun en meter fra stupet, med maksimal utsikt til den vakre fjorden 300 meter under oss, så er det unødvendig å prøve å fortelle hva dette gjorde med oss. Og slik satt vi og nøt tilværelsen i noe som bortimot må ligne himmelriket slik i hvert fall vi forestiller oss den, og nøt hver vår medbrakte boksøl. Under oss seilte verdens største cruiseskip stille forbi og "her satt vi". Det er ikke umulig at noen der på den båten akkurat i det øyeblikket stirret betatt oppover det bratte fjellet og tenkte "der ingen skulle tru..............".

Etter alle de strabasene vi hadde vært igjennom den siste delen av turen var dette en himmelsk opplevelse for å si det mildt.

Klokken syv neste morgen var vi, som de morgenfuglene vi er, oppe for å nyte nok ett nydelig måltid, potetkaker og lapper og det til lun morgensol ute i det fri.

Deretter ble det en sørgmodig men også oppstemt avskjed før vi begynte nedstigningen mot fjorden. En slik bratt nedstigning kan være en stor påkjenning for noen og enhver, spesielt for dem med høydeskrekk og dårlige knær. Men alt som går opp, kommer som oftest ned igjen og det gjorde vi også. Og kajakkene våre lå akkurat slik vi hadde forlatt dem. Nå var neste utfordring å komme seg oppi og ut i sjøen, eller ut i sjøen og oppi….

Det var tidlig morgen og vi hadde hele fjorden for oss selv. Det var blikk stille sjø og solen lovet oss godt der vi satt i kajakken og lot oss sjøsette nedover fjellet og ut i fjorden. Og så var det bare å ta årene fatt igjen. Nå var det som om vi ikke hadde gjort annet, for alt stemte så godt; sjøen, fjellene, den gode temperaturen på land og i vann, den klare luften og de fine høstfargene, padletakene og rytmen. Alt stemte. Alt var i harmoni. Det kan høres ut som nok en banalitet, men opplevelsen lar seg ikke beskrive. Det var bare herlig, helt fantastisk.

Noen måker gjorde oss oppmerksom på noe i vannet så vi stoppet å padle og bare lot båten seile sin egen sjø for å si det slik, mens vi stirret på det nyoppdagede i vannflaten. Rett foran oss så vi en flokk med niser leke og kose seg like mye som oss, og da Dave atter en gang dro fram sjokoladen føltes det som om vi hadde funnet meningen med livet. Dette var livet. Hadde det ikke vært for at vi skulle med Flåmsbanen senere på dagen, kunne "det andre" livet gjerne gått oss hus forbi og vi hadde ikke gått glipp av noen verdens ting av betydning.
Noen padletak senere gjorde vi igjen strandhugg på den samme lille stranden som dagen i forveien. I velkjent stil gjorde vi klar til nok en nydelig lunsj, denne gangen med en frisk aperitiff, nemlig bading i den iskalde fjorden ettersom været tillot det. Og etter å ligget flatt på ryggen for en liten formiddagslur, bar det videre innover fjorden mot Flåm, forbi fjellhyllen hvor de samme geitene hilste oss velkommen atter en gang, og videre innover mot den store cruisebåten der den gjorde seg klar til avgang. Den utstøtte fire trompetlignende støt til avskjed, og etterlot seg en lang gråhvit røykstripe som drev innover i den vakre dalen i det den la fra kai. Dette gjorde også noe med oss, kanskje var det kontrastene; ett ruvende, støyende og forurensende, men samtidig storslagent cruiseskip full i turister, la ut fra kai mens vi i våre små kajakker satt så nær naturelementene som det var mulig å komme og beveget oss lydløst gjennom vannet med fine åretak innover mot turens endemål.

Mens det store cruiseskipet straks la seg til i midten i fjorden kunne vi berøre de store fjellmassivene som omkranser fjorden, vi padlet innunder trær og grotter, vi hørte ekkoet slå tilbake mot oss i de bratte fjellsidene og nøt synet av tang der den badet i solstenket sjø. Vi kjente lukter og hørte lyder av sjøskvulp og dyreliv som kun finnes der fjell møter sjø.
Cruiseskipet forsvant utover fjorden i det vi stille gled opp på stranden der vi dagen i forveien med skrekkblandet fryd for første gang hadde entret ett slik fartøy. Vi ble sittende ett øyeblikk i kajakkene våre for å la det hele synke inn. Ingen ønsket å gi slipp på opplevelsen. Men det var bare å legge det hele til "rik på gode opplevelser" potten og åle seg opp og ut av de trange våtdraktene, for tross alt, hverdagen og Flåmsbanen ventet.

Aktuelle linker:

www.nordicventures.com

www.parasailingvoss.com

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar