Inn i Papua Ny-Guineas jungel

Papua New Guinea (PNG) er en av verdens siste uutforskede områder. Her finnes det fortsatt det storsamfunnet kaller ville stammer. En av dem er den beryktede Insektstammen, som regnes for å være verdens beste krokodillejegere. De jakter på krokodiller med spyd, og dyrker krokodiller og insekter som en naturlig del av sin kultur. Vår deltakelse på krokodillejakt med denne stammen ble mer dramatisk enn vi noen gang hadde forestilt oss, og det som skjedde kommer vi aldri til å glemme!

Av: Stein Morten Lund

10. mai 2006

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Få steder i verden har mer å by på enn Papua New Guinea (PNG). På vår ekspedisjon i sommer opplevde vi landets tette jungler, strie elver, høye fjell, dype daler, store vannfall, røykfylte vulkaner, ville dyr og godt bevarte stammekulturer. Dette må være det reneste "skattkammeret" for antropologer, misjonærer, eventyrere, for ikke å si krokodillejegere også. Det skulle vise seg…

Krokodillejakten

Midt inne i den dypeste jungelen i Sepikområdet tok vi oss frem til den beryktede Insektstammen. Som en hyllest til oss fikk vi være med denne stammen på krokodillejakt. Vårt første møte med en krokodille i naturlige omgivelser, ble et møte vi aldri kommer til å glemme. Sent på kvelden dro vi ut fra landsbyen sammen med Insekt-stammen. Omgitt av mørket, kom vi inn i sumpområdet, padlende i en smal uthulet trestamme. Vi lyste opp elvebredden fra kanoen med lykter. Plutselig så vi noe rødt lyse opp fra lysstrålen vår. Dette var utvilsomt refleksen fra en krokodilles øyer. Stille nærmet vi oss beistet. Da vi endelig kom nær nok, kastet en innfødt et spyd i nakken på krokodillen. Til vår store forskrekkelse gikk det fort opp for oss at dette var en skikkelig sværing, en "panservogn", som spratt opp fra vannet og nesten havnet i kanoen vår.

Kanoen var på nippet til å kantre, spydkasteren falt ut, og plasket fra krokodillen gjorde oss alle kliss gjennomvåte av vann og gjørme. Det gikk en god stund før vi fikk igjen pusten. Da var krokodillen forsvunnet. Vi fant senere igjen rester av det brukkede spydet. Kanskje like greit at letingen etter dette monsteret ble forgjeves. Men noen mindre krokodiller ble det etter hvert på oss.

Den første kontakten

Det tok tid før de vestlige kolonimaktene fattet særlig interesse for PNG. Øya var svært ugjennomtrengelig, og de innfødte langs kysten var fiendtlig innstilt. Først på 30-tallet våget de første hvite seg opp i fjellene. Der oppdaget de til sin store forbauselse at høylandet var befolket. På grunn av høye fjell og ufremkommelig terreng, levde de mange stammene temmelig isolert i forhold til hverandre. Som følge av dette finnes det et uttall ulike språk og kulturer. Faktisk er det nærmere 800 ulike språk i PNG. Vi opplevde at folk på en side av veien snakket et språk, mens folk på den andre siden snakket et helt annet språk

Blodhevn

Stammene i høylandet har ikke hadde mestret overgangen fra steinaldernivå til et moderne samfunn. Et eksempel på dette er tradisjonen med blodhevn, som vi også kjenner fra bibelen; øye for øye, tann for tann osv. Dette er fortsatt den vanlige måten å yte rettferdighet på selv om et vestlig rettssystem forsøkes håndhevet med lover og regler. Konflikter og blodige stammekriger, ser derfor ikke ut til å ta slutt med det første.

Gjørmemennene

Den første stammen vi møtte, var de beryktede Gjørme-mennene. Lands-byen deres ligger et stykke fra tettstedet Goroka ved Asaro elven. Mennene i stammen bærer nifse masker formet av leire når de drar på krigstokt. Hensikten er å skremme fienden. Nede ved et elve-leie nærmet Gjørme-mennene seg oss med fryktinn-gytende masker og kropper tildekket med leire. Lydløst danset de mot oss med kattemyke beveg-elser. Av og til strammet de buestrengen, og siktet på oss med pilene. Plutselig slapp de strengen, men de holdt pilen igjen. Selvsagt ble vi skremt.

Hodeskaller i hyttene

For øvrig møtte vi flere andre stammer også i området mellom Goroka og Mount Hagen, spesielt i Wahgi Valley-området. Disse var utrolig fargerikt kledd, og var stolte av å fortelle om sin kultur. Blant annet hos Melpa-stammen fikk vi oppleve en merkelig seremoni, og hos Jiwaka-stammen ble den frykt-inngytende skjelettdansen fremført til ære for oss. Gjest-friheten var upåklagelig, men hodeskaller inne i noen av hyttene tydet på at ikke alle hadde blitt like godt mottatt der.

Reisen inn i jungelen

Etter en uke i høylandet ble vi klare for nye utfordringer, nemlig det mektige Sepik, som er et tett jungelområde nordvest i landet. Med kvelende varme og ekstrem luftfuktighet, giftige slanger og edderkopper, svære rotter, sultne krokodiller, og svermer av hissig Malariamygg, fikk vi mer enn nok å være på vakt overfor. For å komme et lite stykke på veien inn i den tette jungelen, tok vi småfly fra kyststedet Wewak til Ambunti.

Stammer i Sepik

På grunn av den vanskelige fremkommeligheten, er Sepik-området nærmest upåvirket av vestlig innflytelse. Spesielt i den øvrige delen bor det stammer veldig isolert, som har hatt liten eller ingen kontakt med hvite mennesker fra før, slik som de såkalte Mayoene, Menuene, Paroene, Sioene og selveste Insektstammen. Sistnevnte holder avsidesliggende til inne i et sumpområde kalt Swagup, ved den store elven Sepik (er hele 1126 km lang). Rituelt dyrker disse krokodiller og insekter, som er sterkt integrert i kulturen deres. På kanoene til denne stammen er det skåret ut krokodillehoder. Stråhyttene de bor i står på påler fra bakken.

Bygningsteknisk er disse hyttene geniale:

Røyken fra bålene inne siver ut gjennom taket samtidig som at taket er tett mot regn. Levemåten til disse stammene er forholdsvis primitiv. Tiden så nærmest ut til å ha stått stille. Selv om utviklingen kanskje ikke har vært så stor gjennom tusenvis av år, tydet det likevel på at stammene greide seg bra. Insektstammen lever fortsatt opp til sitt tradisjonelle rykte om å være en krigersk stamme. Det ryktes også at det fortsatt finnes kannibaler og hodejegere i området. Imidlertid ble vi heldigvis godt mottatt av alle stammene, og unngikk å havne i den sorte gryte. I stedet holdt vi på å bli spist levende av et monster av en krokodille.

Åndehusene Tambarans

Sentralt i landsbyene står det såkalte åndehuset Tambarans. Tambarans betyr ånder, og huset Tambarans er det huset hvor åndene lever, eller i det minste der utskjæringer som skal forestille ånder holder til. Bare menn har adgang der. Hvis en kvinne bryter denne regelen kan hun i verste fall straffes med døden. Størrelsen på husene varierer fra stamme til stamme. Husene blir brukt til planlegging av krigstokter og arrangering av ulike seremonier. Misjonærene har brent ned mange av disse husene rundt om i landet. Men i Sepik-området står fortsatt Tambarans-husene sentralt i det daglige livet. Menn samles i skyggen under taket, der de driver med treutskjæringer, småsnakker og slapper av. Kontakten må skapes på riktig måte.

For innfødte kan en fremmed være en potensiell venn, men også en potensiell fiende. Det gjelder å gå varsomt frem. Feil måte å nærme seg enkelte stammene på kan få dramatiske følger. Vi tok derfor tiden godt til hjelp. Før i tiden trodde disse stammene at de var de eneste her på jorden, og at den hvite mann var en ånd, som var en reinkarnasjon av deres forfedre. Dette minner for øvrig mye om troen til de kristne i vår verden i dag, som fortsatt venter på Jesus Kristus` andre oppstandelse og tilbakekomst. En del innfødte var redde for å ta på oss. De få som turte å ta på oss følte det nærmest som en ære eller velsignelse, og løp fornøyd av gårde for å fortelle dette til sine venner.

Gaver

Vi hadde med oss gaver som sigaretter og tobakk til stammens krigere, og leker til barna. Dette var noe de satte enormt pris på, og "isen" ble fort brutt. Et godt råd i tillegg til å gi bort gaver er: vis gjerne bilder fra ditt eget land. Fortell dem med en gang at man ikke er misjonær, gullgraver, oljeutvinner eller at man har andre skumle hensikter. Men få frem at man gjerne vil treffe dem fordi man er oppriktig interessert i deres levemåte, kultur og vil etablere vennskap. Vi brukte enhver anledning til å prate og synge sanger for dem (selv om de ikke forstod det rare språket vårt). Responsen uteble heller ikke, og etterhvert begynte ting å skje på en naturlig måte, bl.a. syntes barna at det var moro å leke seg med ballene vi ga dem. En slik fremgangsmåte gir større mulighet for å oppnå et trygt og hyggelig møte mellom mennesker fra to forskjellig verdener.

Verdens beste guider

For alle som har tenkt seg på oppdagelsesferd til PNG, er dyktige guider en fordel. Uten guider kan det være både vanskelig og farlig å oppsøke stammer rundt omkring. Det er også en fordel med noen som har kontakter og kan litt av språket til de aktuelle stammene, vel og merke hvis slike guider finnes. Det kan for øvrig være hensiktsmessig å ordne reiseopplegget på forhånd, slik at det meste er klart når man kommer frem dit. Vi skaffet oss kontakter delvis gjennom reiseguiden Lonely Planet og delvis gjennom tips fra lokale folk. Vi var maksimalt heldige med våre kontakter der, og fikk de beste og tøffeste guidene vi kunne tenke oss.

Fremtiden for stammene?

Før eller senere vil den vestlige livsstilen nærme seg stammene, nesten uansett hvor isolert de bor. Så da er det store spørsmålet: hvordan vil disse primitive stammene klare møtet med den moderne sivilisasjon? De som ønsker seg en ekstraordinær reiseopplevelse, bør dra nå!

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar