Med Gry i Zambia

Foto: Gry Hoell.

Nesten ingen veier i Zambia er asfaltert. Når regnet kommer, blir de håpløse å kjøre på. Firehjulstrekk er obligatorisk og vinsjen må være klar. Fire norske med god erfaring fra Afrika-reiser og botanikkstudier må utvise stor tålmodighet i det innerste av det sørlige Afrika. Livsfarlige ferger, krokodiller og flodhester er ikke å spøke med. Men lysglimtene er utallige vakre liljer.

Av: Gry Hoell

03. januar 2005

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Foto: Gry Hoell.

Foto: Gry Hoell.

Foto: Gry Hoell.

Foto: Gry Hoell.

Først ser jeg bare forundring i alle barneøynene rundt meg. Deretter bobler de over i latter. Barna trykker seg sammen for å se bedre. De peker og ler. Øynene deres glitrer av en helt ny opplevelse. De har sett seg selv på video for første gang.

I forbindelse med at jeg skriver en hovedfagsoppgave om afrikanske liljer, har jeg fått muligheten til å reise til Zambia. Sammen med meg fra Norge, er Inger, Brita og Charlotte. Alle med god erfaring fra både afrikareiser og botanikk. I tillegg til oss fire, består reisefølget av turleder Mike, altmuligmannen Jason og sjåføren Zulu fra Zambia, og phd-studenten Ezekiel fra Zimbabwe.

Dette er min første reise utenfor Europa. Jeg gleder meg som en unge. Det blir spennende å campe i den Zambiske villmarka. Den første natta ligger jeg i stummende mørke og hører fascinert på alle lydene. Jeg har jo hørt det på tv, men dette er virkelig mer intenst og variert enn jeg trodde var mulig. Det er et kor av frosker, sikader, flaggermus og gresshopper der ute i mørket.

Fast i leira

Nesten ingen veier i Zambia er asfalterte, og når regnet kommer, byr det til tider på store problemer. Veiene blir nesten håpløse å kjøre på. Firehjulstrekk er obligatorisk. Vi leter etter den rette veien for å komme oss ut på flomsletta utenfor Mongu når vi møter vår første oversvømte vei. Jeepen går greit over, men så var det minibussen da. Sjåføren vår er svært skeptisk, men kommer til at det akkurat skal gå. For sikkerhetsskyld går vi andre ut og vasser over.

En barneflokk bader og leker i vannet ved siden av oss. Så var det bilen. Vi står med kryssede fingre og holder pusten…det går bra! Bare minutter etter står vi ved en ny dam. Turlederen vår går ut for å sjekke forholdene. Joda, det var ikke så dypt som det så ut - dette skal gå bra! Vi blir sittende i bilen denne gangen, men oooops!

Hva skjedde nå? Plutselig står bilen helt skeivt og når vi prøver å komme videre står vi bom fast og vannet begynner å fosse rundt beina. Kanskje best å komme seg ut i tilfelle bilen velter? Vi krabber over setene og ut døra på førersiden som vender opp og bort fra vannet. Godt at vi har Jeepen! Ut med vinsjen, klar, ferdig og dra! Ingenting skjer, annet enn at jeepen spoler. Minibussen er for tung! Vi krabber opp på lasteplanet alle som en for å gi jeepen all den tyngden den kan få.

Sakte men sikkert dras bussen opp av vannet og leira. Rundt oss hører vi fnisende barn. Først nå oppdager vi at alle ungene fra forrige forsering har fulgt etter oss. Det er ikke første gangen vi er dagens store attraksjon, og det blir heller ikke den siste.

Fergene

De zambiske fergene er et kapittel for seg. Det er ikke så mange biler på veiene her, så det har vel aldri vært behov for store bilferger. De fleste båtene, hvis det kan kalles det, kan frakte maks fire biler. Antallet mennesker finnes det ingen begrensninger på - det er ikke fullt før det renner over! Motorene er alt fra vanlige påhengsmotorer beregnet på småbåter til hjemmebygde saker som det er et under at i det hele tatt virker.

Det syder av liv på fergeleiet i Senanga. Her er det badende barn og pratsomme lokale helter. Du kan få kjøpt fersk fisk av lokale fiskere, eller kjøpe nystekt fisk for å spise mens du venter.

Når ferga kommer velter det ut en mengde mennesker. Så er det vår tur. Tre biler kjører på ferga og får beskjed om å parkere helt foran i baugen. Midt utpå elva må bilene rygges så langt bakover som mulig. Det går litt tid før jeg skjønner poenget. Saken er at lemmene foran og bak på ferga ikke kan heises opp, og for at vi skal komme av og på land, er bilenes tyngde et viktig hjelpemiddel. Et litt annet opplegg enn hjemme!

De største fergene går over grensa mellom Zambia og Botswana. Her ved Kazungula møtes fire land; Zambia, Zimbabwe, Botswana og Namibia. Det gjør fergene til en viktig transportvei for varer av alle slag. Trailertrafikken er til tider temmelig stor her, og siden det kun går ett vogntog på hver ferge, må trailersjåførene ofte vente svært lenge, noen ganger så mye som et par uker. Det er ingen kontroll av størrelsen på trailerene, noe som av og til fører til tragiske ulykker. Bare en måneds tid før vi dro over elva her, ble 19 mennesker drept da en av fergene veltet.

En av de gigantiske vogntogene fikk problemer med bremsene i den lille bakken som fører ned til ferga. Traileren veltet og dro hele ferga med seg. De fleste av de omkomne ble klemt under vogntoget og resten druknet. Menneskene her lærer sjelden å svømme på grunn av flodhestene og krokodillene i vannet.

For et liv!

Vi finner liljer på de mest utrolige steder. På tørre sletter, inni buskas og oppå termitt - tuer. Liljene finnes i alle størrelser, fra de centimeter små til de meterhøye. De fleste er hvite, men noen er fargesprakende i rødt, gult og orange. Noen vil for de fleste se ut som noe helt annet enn liljer - det er en fantastisk variasjon. Og her i dette lite utforskede landet finner vi til og med arter som er helt nye for vitenskapen!

Men det er ikke bare blomster som fanger oppmerksomheten vår. I et av skogområdene vi er, finner vi mengder av snyltende fikentrær som slynger seg rundt de andre og ser ut som flotte kunstverk. Skjult i skyggen mellom bladene på en av liljene ligger det en skjønn liten krabat. En circa 5 cm lang frosk i vakre farger.

På en annen lilje finner vi en diger, beitende, gul og blå gresshoppe. Og jeg lar meg fullstendig fascinere av møkkabillene som triller rundt på sine baller av møkk som er mange ganger så store som dem selv.

Attraksjon

Mange ganger får vi øye på interessante ting i veikanten og i nærheten av landsbyer. Det tar ikke mange minuttene fra vi går ut av bilen til vi har en hel hærskare av tilskuere rundt oss. De fleste er barn, men det hender det kommer voksne også.

De kommer smygende, fnisende og hviskende. Det er helt tydelig at det faktum at over halvparten av reisefølget er hvite, er minst like spennende som hva vi driver med. Vi opplever aldri at de tigger, selv om klærne er fillete og det er lett å se at de har dårlig råd.

Lokalbefolkningen er alltid vennlige og lette å komme i kontakt med. Det er flott å kunne reise rundt på denne måten. Her blir det vi som er den store attraksjonen, og ikke motsatt som det kan bli hvis man drar på et organisert landsbybesøk.

Ved en anledning når vi står omringet på denne måten av nysgjerringe barn, får jeg en idè. Jeg tar frem videokameraet, snur skjermen på kameraet mot barna og begynner å filme. Jubelen står i taket, og når vi drar derfra har vi et kobbel av vinkende og jublende unger bak oss. Dette er noe både de og jeg vil huske lenge.

Opplevelsene i fra denne delen av turen er spesielle og gode. Vi har blitt en sammensveiset gjeng, så det er trist å ta farvel etter våre to innholdsrike uker. Jeg har fem dager med fritt spillerom før neste reisefølge kommer, og setter raskt kursen mot de adrenalinsøkendes eldorado - Livingstone.

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar