På Thelon River bortenfor alt

Foto: Øyvind Martinsen /M-Art.

Fisken er stor, moskusen beiter og bjørnen snufler langs elvebredden. En kanotur på Thelon River gjennom Canadas villmark er dager med rike naturopplevelser, vakre solnedganger, og plaskeregn mot teltduken. Pepper-sprayen var alltid klar om grizzley-bjørnen skulle bli for amper rundt teltet. "En dag var vi bare sju-åtte meter fra en enslig moskusokse. Den begynte å fnyse og stampe", forteller villmarksmannen Øyvind Martinsen.

Av: Øyvind Martinsen

10. juli 2004

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Foto: Øyvind Martinsen /M-Art.

Mossingene Øyvind Martinsen, Truls Andersen og Asbjørn Sandbæk har padlet på Thelon River i Canada.

Her er deres opplevelser:

Det er midt på natten. Det høres plaskelyder fra elva. Nå kommer grizzlybjørnen! Jeg kryper ut av soveposen og finner peppersprayen. Det er det eneste selvforsvar vi har mot bjørneangrep. De andre sover tungt. Jeg åpner teltet forsiktig. Villmarksnatten er mørk og dyret i elva kommer nærmere.

Avstanden er kort, men ennå kan jeg ikke se dyret. Lyden av et eller flere store dyr som vasser i elva blir sterkere. Peppersprayen er klar. Vil den kunne skremme grizzlybjørnen vekk? Det er minst to dyr. De er bare 15 meter unna nå og jeg oppdager at det er to enorme elger. De passerer uforstyrret forbi og lydene forsvinner i natten.

Fantastisk fiske!

Vi hadde hørt at elva var svært fiskerik. Før vi slo leir den første kvelden hadde Truls allerede fått en ørret på tolv kilo og en gjedde på ti.... Matmangel ville det altså ikke bli på turen. Faktisk måtte vi begrense fiskingen, da fisken var overivrig etter å bite på kroken.

Gjennomsnittsørretten lå på tre-fire kilo. En ørret på to kilo ble regnet som liten.

Vi hadde tatt med oss ca. halvparten av den nødvendige proviant. Resten skulle vi fange på turen.

Fisken ble tilberedt stekt i panne, grillet på rist, bakt i folie eller kokt. Gjedda smakte med godt krydder og ris eller potetmos til. Ørreten smakte bedre og harren var utsøkt!

Norsk historie:

I 1927 padlet nordmannen Hjalmar Dale, som første hvite mann, hele elvens lengde på 900km. Og det i en hjemmelaget kano av seilduk og vidjekvister! Hjalmar Dale er identisk med mannen som levde sammen med pelsjegeren Helge Ingstad det første året han var i Canada. Etter fire år i villmarken skrev Ingstad boken pelsjegerliv. I følge Ingstad lærte Dale ham alt han trengte for å overleve som pelsjeger i de barske nordområdene. Dale var også kjent som en mann som var mer interessert i landet bortenfor horisonten enn av penger.

Den gang Dale padlet var området bare hvite flekker på kartet.

Senere gikk det rykter om at han var omkommet, men etter en tid kom det bekreftelser på at Dale levde som fangstmann sammen med eskimoene i nærheten av Hudson Bay. Dale hadde også byttet etternavn til Nelson. Noen hevder han byttet navn fordi han hadde en grumsete fortid, men Ingstad hadde bare godord å si om ham:" En mann av nobel karakter, filosofisk og likt av alle, ikke minst av indianerne for hans vennlige væremåte."

Sultet ihjel

Vinteren 1927 utspilte det seg et drama på liv og død langs Thelon's bredder. Engelskmannen John Hornby, som var en kjent pelsjeger i Canada på den tiden, tok med seg sin attenårige nevø Edgar Christian , samt kameraten Harold Adlard for å overvintre et år ved Thelon's bredder.

De tre ankom overvintringsplassen for sent på høsten. Reinsdyrflokkene hadde da trukket sørover og de fikk aldri lagret opp nok mat for vinteren. Vi fant restene av tømmerkoia bare hundre meter fra elven.

En av de tidlige utforskere av Thelon området, David Hanbury, sa allerede i 1899 :" Å trenge inn i dette landet på vinteren vil være den sikre sultedøden. Reinsdyrene vil ha trukket sørover og å basere seg på å finne moskusokser vil være for risikabelt."

John Hornby en av de som bidro sterkt, gjennom sine tidligere rapporter, til at området fikk status som viltreservat i 1927.

Hans unge nevø skulle være med for å få, som faren uttrykte det:"En fin erfaring for en ung gutt å bygge livet sitt på...".

Halveis i februar tok den medbrakte maten slutt og 17.april dør John Hornby. De andre blir svakere og svakere og den 4.mai dør Harold Adlard. Den unge Edgar Christian skrev dagbok til det siste. Den ble funnet bevart inne i vedovnen. Trolig har han skjønt hvor det bar og den 18. mai skriver han at han ser svaner flyende forbi. Hans siste notat er fra 1.juni:"Got out too weak and all in now. Left Things Late".

Året etter ble de funnet av en ekspedisjon fra The Royal Canadian Mounted Police.

Rikt Dyreliv

"Ulv!!" roper Asbjørn. Bare hundre meter unna viser ulven seg på elvebredden. Den svarte ulven er framme bare kort tid før den forsvinner inn i krattet. Senere så vi en grå ulv lenger ned i elva. Ulven var sky og holdt seg på avstand. Thelon har også en stor bestand av moskus. Dette forhistoriske dyret så vi både i flokker på tjue-tredve dyr og noen enkeltindivider. En dag var vi bare sju-åtte meter fra en enslig moskusokse. Den begynte å fnyse og stampe. PLUTSELIG setter den fart! Men bøyer så av og løper en annen retning. Et menneske kan ikke løpe fra en moskus. I en spurt løper den opp mot femti-seksti kilometer i timen!

Den mektige elgen, eller moose som den heter, så vi flere ganger langs elva. De kan bli dobbelt så store som den norske elgen. Oksen får et vanvittig stort skovlegevir som understreker dens autoritet.

Fullt så stort og mektig er ikke jord-ekornet som nysgjerrig dukket opp ved siden av leirplassene.

Flokker på tusenvis av reinsdyr passerte oss. I Thelon området trekker årlig en bestand på ca.400.000 dyr over elva, vår og høst. Noen enslige svake eller skadede dyr sto igjen langs elva. Men disse ble nok ganske snart innhentet av naturens lov og tatt av ulv eller bjørn.

Langtur

Vi padlet ca. trehundre kilometer i løpet av et par uker. Dagsetappene lå på halvannen- til seks mil. Den delen av elva vi padlet var uten portager dvs.uten bæring av kano og utstyr forbi stryk. Elvas bredde varierte mellom femti og femhundre meter. Været var godt. Bare to dager med regn og motvind. På stille solfylte dager kunne vi ligge å døse i kanoene og bare drive sakte nedover med strømmen.

Myggen var i hopetall, men men verste av dem alle var svartflua. Myggjakke er derfor å anbefale på en tur som denne. Svartflua er liten og agressiv og biter små sår i huden. Toalett besøkene ble derfor unnagjort i en fart... Svartfluene forsvant så fort det ble vind eller når temperaturen falt på kvelden. Hendene mine hovnet opp de første dagene og så ut som klubber på grunn av svartflua, men hevelsen gikk ned etter et par dager. Asbjørn forsøkte seg en dag uten myggjakke, "for å tilvenne seg insektene" som han sa, men etter utallige bitt og påfølgende hevelser kom den på igjen.

Flyet kom heldigvis som avtalt på hentepunktet og vi fløy tilbake til sivilisasjonen over et endeløst øde landskap hvor tiden har stått stille siden Ingstad og Dale levde som pelsjegere her.

Se Øyvind Martinsens nettsted M-Art

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar