Etiopia - et stolt land.

Forfatteren Agnethe B. Salvesen dro fra Universitetet i Trondheim på en lengre studietur til Etiopia. Her gir hun oss sine opplevelser om et land ve vet lkite om, og som også er åpent for turister.

Foto: Agnethe B. Salvesen.

Regntiden er nesten over, og det er en perfekt tid å besøke ett av verdens eldste land, Etiopia. Fantastisk landskap i ubeskrivelig mange grønne nyanser åpenbarer seg for den lille norske gruppen som har forlatt grå kontorvegger ved universitetet i Oslo. Vi skal på feltarbeid i Afrika. Opplevelser og inntrykk fra fire uker i ett fremmed land, blir etter hvert mange - ganske mange.

Av: .Per Henriksen

03. mai 2006

Tema: Personlige turer

Link til denne artikkelen

For å linke til denne siden slik det er vist under, merk og kopier koden til din side.

Mens vi jobbet, hørte vi hele tiden vakker fuglesang, og jeg glemte nesten min store angst for slanger...

Foto: Agnethe B. Salvesen.

Etiopierne er svært stolte. De er kry over at de har klart seg selv i over 2000 år, og gjennomfører ennå sine sedvaner og skikker.

Foto: Agnethe B. Salvesen.

Tef- åkrene i høylandet, er et fantastisk skue. Tefen har en lysegrønn farge, og bølger seg som den fineste silke i vinden.

Foto: Agnethe B. Salvesen.

En liten gutt var forferdelig nysgjerrig på hva det var vi holdt på med. Han og lillebroren kom bort og gav oss noen små røde bær.

Foto: Agnethe B. Salvesen.

Befolkningsveksten i landet har gjort at dyrene har trukket lenger sørover, der det finnes store nasjonalparker.

Foto: Agnethe B. Salvesen.

Folk flest lever altså som bønder, og det tar tid å så, og høste når man må gjøre alt for hånd.

Foto: Agnethe B. Salvesen.

Addis Ababa er hovedstaden i Etiopia, og har nesten like mange innbyggere som hele Norge til sammen. Det er en stor, og ganske skremmende by for en som aldri har vært i Afrika før, men man blir fort vant til den. Turisme er ikke særlig utbredt, så blekansikter, eller ”vorangies” som man kalles, får mye oppmerksomhet. Men selv om man blir lagt merke til, føles det slett ikke ubehagelig. Folk er bare nysgjerrige, og overraskede.

Selv kaller jeg opplevelsen, da folk lo og ropte til meg, for Colobus- effekten. Grunnen til det var at jeg ble selv like oppspilt da jeg så, og hørte noen Colobus-aper i ett tre rett utenfor hotellet vest for Addis, i Nekemte. Apene var utrolig flotte, og stiller gladelig opp på fotosession. Apene ble tidligere jaktet på grunn av sine dekorative haler. Halene ble montert til små pinner, og brukt til å vifte bort fluer. I senere tid har man heldigvis heller begynt å bruke hestehår i disse flueviftene.

Teamet fra Trondheim

Vi var en gruppe på fire personer som forlot universitetet i Oslo. To mastergrad-studenter ( Rebecca Chance og meg selv), vår professor (Inger Nordal) og vår biveileder (doktorgrad stip. Tesfaye Awas) som kommer fra Etiopia. Vi forlot Addis etter noen dager, og kjørte vestover mot Assosa. Veiene var ikke akkurat gode å kjøre på, men sjåføren vår visste hva han drev med, og jeg noterte meg bare 11 punkteringer i løpet av tre uker i felt.

Etiopia er et land i utvikling og vekst, men har ett stort hovedproblem å forholde seg til, erosjon. På grunn av overbefolkning opptas store deler av jorda av bønder, som dyrker jorda for å kunne overleve. Trær hugges, slik at mer jord kan omgjøres til jordbruks areal, og for å kunne gi dyra plass å beite på. Men avskoging og overbeiting har ført til at ingenting binder jorda lenger, og dette fører til at store jordmasser, og de fleste mineraler i jorda regner bort. Bøndene sitter igjen med borteroderte jordstykker, nesten helt uten næringsstoffer. Og det er ikke sånn som i Norge, at man kan stikke i butikken å kjøpe gjødsel. For alle instanser mangler penger, og de fleste instanser mangler kunnskap om dette enorme problemet.

De fleste veiene vi kjører på er hullete grusveier, men dette ser nå ut til å forandre seg. Store firmaer holder på å konstruere og reparere lange veistrekninger. Og for å forhindre erosjon blir veiskråningene beplantet i nydelige sikk-sakk mønstre. Tesfaye mener at mønsteret på denne beplantningen ikke er den beste mot erosjon, men det var jo flott å se på. Og veiarbeiderne synes det er hyggelig med en pause, idet jeg hopper ut av bilen for å fotografere.

Kulturfolk og kultutlandskap

Folk flest lever altså som bønder, og det tar tid å så, og høste når man må gjøre alt for hånd. Skurtreskere og traktorer var ikke å se. Folk høster med små sigder, og kyr med ploger gjorde åkrene klare for ny sesong.

Tef- åkrene i høylandet, er et fantastisk skue. Tefen har en lysegrønn farge, og bølger seg som den fineste silke i vinden. Tef brukes til den tradisjonelle matretten, Injera, som etiopierne spiser til mer eller mindre hvert måltid. Injera er en pannekake lignende kake av sur gjæret deig, som serveres med ulike typer kjøtt (mest lam) og sterkt piri piri krydder. Injeraen kunne være alt fra god, til mindre god, avhengig av hvor godt råvarene var behandlet før deigen ble bakt. Noen ganger smaker det vel surt, og sanden knaser i tennene. Man spiser selvfølgelig med hendene, og alle av samme fat (tri).

Ved siden av å høste til eget forbruk ble noe av avlingen, bl.a av mais solgt langs veiene. Det var ofte barna som gjorde dette, mens de voksne jobbet i åkeren.

Slanger i Løvenes skog

Helt vest i Etiopia, i Bengshangul Gumuz-regionen, studerer vi en våtmark kalt Løvenes skog. Det er 2, 5 meter høyt gress rundt oss på alle kanter, og jeg håper at ikke navnet var veldig karakteristisk for stedet. Jeg finner ut at navnet kommer fra gamle dager. Befolkningsveksten i landet har gjort at løvene, og andre dyr, har trukket lenger sørover, der det finnes store nasjonalparker.
Det er spennende i myra, men det er også vått, og en dag glemmer jeg å se meg for og plumper rett uti. Resten av dagen må jeg gå med våte støvler. Men litt må man lide for vitenskapen.

Selv om området består for det meste av gress, så klarer vi botanikere å grave frem litt av hvert spennende materiale. Det er litt for sent på året til at orkideer blomstrer, men gress i blomst er også et vakkert syn. Mens vi jobber, hørter vi hele tiden vakker fuglesang, og jeg glemmer nesten min store angst for slanger...

En dag var jeg ikke helt sikker på om jeg hadde tråkket på en, men det var heldigvis falsk alarm. Resten av teamet fikk seg en god latter over mitt håpløse hyl i ødemarken.

På vei mot Chagni

Noen av mine yndlingsøyeblikk finner sted under kjøreetappene. Det er så mye flott å se på. Vi ser store villkatter løpe over veien. Perlehøns er ganske vanlige å se der det er lite folk. Overalt løper barn og ungdom til og fra skolen, med bøker under armen, eller på hodet. Kanskje det er nettopp derfor etiopiere presterer så bra på langdistanseløp i mesterskap? Kvinner bærer tunge bører med ved eller vann, og gjetere passer på eslene, kuene eller geitene sine.

Chagni er en liten by, spesielt kjent for sin honning. Honningen blir regnet for å ha medisinsk effekt, og blir for det meste laget av Bidens (Meskel-blomst) som synes gpdt og dekker store område med sin gule farge. Honningen blir solgt i poser, og kommer rett fra bikubene (flettede kurver som blir hengt opp i trærne), og smaker utrolig søtt og godt.

Hotellene i Chagni har ikke europeiske toaletter, men det finnes dusj på rommet hvis en vil ha det. Morgenene er helt spesielle pga det unike afrikanske lyset, og ganske høy bønnesang fra de mange kirkene i nærheten. Etiopia har en egen etiopisk ortodoks kirke, og er det eneste afrikanske landet som aldri har vært kolonisert (unntatt 1936-41 da Italia okkuperte landet under annen verdenskrig).

Dette, og det faktum at Etiopia også har sin egen tidsregning, gjør Etiopierne svært stolte. De er kry over at de har klart seg selv i over 2000 år, og gjennomfører ennå sine sedvaner og skikker. De feirer f. eks nyttårsaften på ”vår” 11. september. Og når solen går opp (kl.06.00) regner de at klokken er 0. Klokka 12.00 (18.00) går sola raskt ned, det eksisterer ikke skumringstimer i Etiopia. Når det blir mørkt, og hvis det er stjerneklart, åpenbarer det seg en helt fantastisk stjernehimmel. Himmelen renner nesten over av stjerner.

Ivrige gutter med målebånd

Min masteroppgave går ut på å studere Tagetes` utbredelse. Planten, som sikker er en kjent hageplante for mange i Norge, sprer seg over store områder. Det er en introdusert plante i Afrika. Sårbare miljø, som naturlig vegetasjon og beiteområder, kan lett skades hvis de introduserte plantene er for spredningsglade. Vi prøver å kartlegge hvilke planter som klarer å leve sammen med den forvillede Tagetesen, og hvilke som ikke gjør det. Tesfaye jobber mye med sin Ph. D.-oppgave, og vi jentene jobber for oss selv langs veikanter der det finnes forvillet Tagetes.

Eller, rettere sagt, vi er ikke så mye for oss selv. Vi har støtt og stadig ivrige tilskuere. Noen ganger er de til og med litt for ivrige. De leser høyt fra notat blokka mi, og morer seg over det jeg skriver. De synes nok at vi er noen rare folk som sitter og studerer plantene så nøye med målebånd og notatblokk. Alle liker å bli tatt bilde av, og idet jeg viser dem bilde på digitalkameraet, står stemningen i taket...

En liten gutt er forferdelig nysgjerrig på hva det er vi holder på med. Han og lillebroren kommer bort og gir oss noen små røde bær. De tygger på dem selv, for å vise at de er spiselige. Vi er litt skeptiske, men bærene smakte kjempegodt. Guttene hjelper til med å måle opp ruter for analyse, og synes det er fryktelig gøy med målbandet. Mens vi holder på å notere innholdet i ruta lager en av guttene et kjede av Tagetes, og gir det til meg. Han er så utrolig søt, idet han prikker meg forsiktig på skulderen for å gi meg kjedet. Han vil liksom nødig forstyrre oss i arbeidet. Etter ett par timer forklarer guttene at de må løpe til skolen. Jeg synes det er artig å se hvor høyt barna setter pris på skolen sin. Det er ingen som vil gå glipp av den.

Gumuz-folket

En dag da vi arbeider langs veikanten like utenfor en liten landsby, Dibate, kommer en gruppe Gumuz kvinner for å hilse på oss. Gumuz folket lever som vi gjorde i Norge i jernalderen. De lever av jakt, og samler grønnsaker, bær mm. De lever helt i pakt med naturen, og får alt de trenger fra den. Det er en utrolig opplevelse å få møte et slikt folk. De representerer den rake motsetning fra vårt materialistiske samfunn i den vestlige verden. Kvinnene har alle små barn i små skinnsekker på ryggen. I tillegg bærerr de grønnsaker fra markedet på pinner over skuldrene.

Gumuz er det eneste folket i Afrika som bærer på denne måten. De har også store spyd, og tydelige tatoveringer i ansiktet. I tillegg til å være svært lange og tynne, er de nesten helt svarte i huden. Gumuz-folket kaller de ellers ganske lyse etiopierne for rødhuder, og har blitt holdt som slaver i lange tider. Som straff for dette dreper de hver år, under høytiden Meskel, minst en rødhudet etiopier.

Men gruppen av kvinner som kommer for å hilse på oss virket ikke skremmende. De er bare nysgjerrige. Har antagelig aldri sett blekansikter som oss før...

I Bidens-blomstens land

Som nevnt blir alle dyra passet godt på av gjetere. Jobben blir tatt alvorlig, men man trenger ikke være særlig gammel for å bli ansatt. I ett område vi stopper for å samle Bidensfrø (fra en veldig vakker gul blomst). Vi treffer noen unge gjetere. Jeg skal undersøke om dyra spiser Tagetes eller Bidens, men guttene ler høylydt av meg der jeg står og prøver å friste kuene med nyplukkede blomster. De forklarte villig vekk at kuer spiser gress, ikke blomster. Jeg blir litt flau for at de tror at jeg ikke visste det. Men jeg må da prøve ut teorien min. Alt for forskningen.

En av guttene har en pil og bue han har kjøpt av en Gumuz-mann. Jeg får prøve å skyte, og er glad jeg kommer fra landet i Norge og skjøt mye med pil og bue da jeg var yngre, og guttene blir overmåte imponert. Tror aldri de har opplevd å leke med en jente før, og i hvertfall ikke ei hvit ei. Men så tror de også at jeg gikk i femte klasse (var 15år).

Etter å ha avsluttet arbeidet forlater vi Chagni, og kjører sørøst over igjen. Vi må krysse den blå Nilen, som er ett fantastisk skue. Den gigantiske elven har gravd seg over 900 høyde-meter rett ned. Elven møter den hvite Nilen fra Tanzania i hovedstaden til Sudan, Karthoum, og fortsetter derfra og ut gjennom Egypt. Vi får øye på en ørne-art som bare finnes langs denne kløften, men bare utsikten er en utrolig opplevelse.

Gelada bavianer.

Vi ankommer Debre Libanos, og jeg får oppleve noe jeg bare hadde drømt om. Vi stopper bilen, og går ut for å se Gelada bavianer. Det er en endemisk pattedyr rase av bavian. De er veldig karakteristiske med sin tykke pels cape tilpasset det etiopiske høylandet, og sine knall røde brystmuskler. Det bor ca. 10 familier på det området som vi stopper, og de sitter og ser ut over en fantastisk natur. Selv om dette er en av Etiopias største turistattraksjoner, ser vi ingen andre turister. Men vi ble møtt av noen unge gutter som ville selge oss souvenirer, og selvfølgelig vil jeg ha souvenirer fra en slik plass.

Back in town.

Vel tilbake i Addis Abeba virker byen større og mer skremmende enn før vi reiste. Men det er bare fordi det er så lenge siden vi har vært i en stor by. Vi blir fort godt vant. Nå har vi jo igjen mulighet til å velge noe annet enn injera som vi har spist hver dag i 3 uker. Deilig med litt forandring. Vi jobber på herbariet i Addis for å prøve å bestemme plante navn på noe av det som vi hadde funnet i felt. Det er en møysommelig jobb, men ved å sammenligne med allerede samlet materiale, og å spørre ut de svært dyktige folkene som jobbet der, går det greitt.

På ettermiddagene besøker vi klesmarkedet som har de flotte kledene (Gabi) både kvinner og menn gikk kledd i, til utrolig lave priser. Pruting hører med. Vi besøker også Afrikas største marked, Mercato, men da er det bra å ha med en innfødt, for det er enormt mye folk samlet, og man kan faktisk lett gå seg vill mellom alle bodene og folkene. Men det er en fantastisk opplevelse. Du kan finne alt som var vært å ha. Tradisjonelle kaffekanner, kaffe, røkelse, chat, kurver, turistting, nasjonale klær, bare for å nevne noe. Jeg kjøper med meg en nasjonaldrakt, og selv om ikke sjalet er helt ferdig er det bare å levere den i en skredderbod, så gjør skredderen den ferdig for nesten ingenting, på 10 min. Det finnes også store haller med menn som sitter med gammeldagse symaskiner og legger opp, eller ned tøy, nytt eller gammelt. På Mercato er det sjeldent besøk av hvite. Det er ganske enkelt å oppdage, for vi vekker stor oppsikt. Men ved å gå sammen med en som vet hvor vi skal, er det helt trygt. Det er nok lurt å ikke se for usikker ut, når du er i et slikt område. Da er du et lett bytte for kriminelle...

De beste turistbutikkene ligger på Churchill road. Her kan du få alt mulig til en grei pris hvis du pruter. Svært populært er det med sølv. Hver region har sitt ortodokse kors, som du kan få kjøpt i alle mulige størrelser, og i ulike materialer. Store Afar- kniver, spyd og ulike musikkinstrumenter er også populært.

Etter fire uker er det nødveindig å dra hjemover. Jeg er utrolig lykkelig for at alt har gått så bra. Og jeg har allerede bestemt meg for en ting: Hit skaljeg tilbake!

Kommentarer (0)

Bli bidragsyter på Reiseliv.no!

Har du mer kunnskap rundt temaet ovenfor enn det som kommer frem i artikkelen? Har du egne erfaringer eller tips du ønsker å dele? Bli aktiv bidragsyter på Reiseliv.no, legg igjen din kommentar nå!

Logg inn for å gi din kommentar