november 2013

Vakkert skue over Europa: Det er utgjort. Selv om jeg vet at alt er på stell – ryggsekken ferdigpakket, utstyret lagt fram, vekkerklokka stilt – så får jeg ikke sove. Vi befinner oss i Chamonix sentrum, kun 1000 meter over havet, likevel hamrer hjertet som om jeg skulle stått på toppen av Mt. Everest.

Jeg er rett og slett for oppspilt med tanke på hva som venter. Jeg vet at klokka kommer til å ringe grytidlig, og jeg vet – like forbanna sikkert – at jeg kommer til å stå parat lenge før signalet lyder. I rommet ved siden av – i den nederste køya – ligger Anders og sover lett som ingenting. Godt han ikke snorker. Jeg snur meg over på den andre siden, hører det jevne suset fra elva som renner utenfor og tenker at bare jeg slipper for den lyden, så kanskje. Klokka er to på natta når jeg dytter i ørepluggene.

Det er tre og en halv time til jeg skal opp. Men da skal jeg ut på turen og oppleve et vakkert skue over Europa.

HØST I ALPENE
Fem dager tidligere. Vi ankommer Chamonix i tungt skydekke. På veien har vi sett deler av Mont Blanc-massivet, nå får vi fra tid til annen et glimt av Glacier des Bossons – isbreen som strekker seg nesten ned til sivilisasjonen – der vi rusler i gatene på jakt etter et brukbart spisested. Mot normalt ender vi på restauranten med den ivrigste innkasteren – en mørkhåret matrone som drar oss inn fra gata. Et halvkjipt måltid senere løper vi tilbake til leiligheten i lett regn. Det er tydelig at høsten har kommet til Alpene også.

VIKTIGE FORBEREDELSER
Neste dag starter akklimatiseringen. Å venne seg gradvis til høyden er essensielt når man planlegger en tur til snaue fem tusen meter. Uten de rette forberedelser risikerer man alvorlig høydesyke, noe vi for en hver pris vil unngå. Fra sentrum tar vi taubanen opp på motsatt side av Mont Blanc-massivet; til fjellkjeden Domaine Brévent Flégère. Her, på den grønne siden av dalen, går vi på opptråkkede stier i drøye 2000 meters høyde – med panoramautsikt mot målet når skyene tillater.

FJELLKURS
For å bestige Mont Blanc på egenhånd kreves erfaring med brevandring og fjellklatring. Dessuten må man være i god form, og kunne takle høyden. Uten den nødvendige kunnskapen bør man ha med seg en guide, og det fins flere firmaer – både norske og utenlandske – som tilbyr guidede toppturer. Vi valgte det Chamonix-baserte Mountain Spirit Guides (MSG), som tilbyr både fem- og seksdagers fjellkurs, der bestigningen av Mont Blanc er selve rosinen i pølsa.

BETRYGGENDE
Tirsdag morgen litt over åtte banker det på døra til leiligheten. Inn trer en middelaldrende mann, omlag en meter og sytti høy. Av utseende langt fra noen råtass, men skinnet bedrar. Paolo Paglino er MSGs mest rutinerte fjellfører, med flere av verdens mest kjente topper under beltet. Også kjent for sin enorme kunnskap og sitt lune vesen – alt i følge firmaets hjemmeside. Det viser seg raskt å stemme, og for to småbarnsfedre som oss er det betryggende å vite at guiden selv har to gutter – som han gjerne vil se igjen!

TINDERANGLING
Etter en kjapp frokost bærer det igjen opp i den grønne dalsiden. Men denne gangen tar vi raskt av fra stien; i dag skal vi klatre på de omkransende ryggene. På med hjelm og klatresele, mens Paolo sørger for at knutene sitter. Taulagsrutiner er en viktig del av forberedelsene, og i denne settingen får vi også kjenne på hvordan det oppleves å bevege seg i eksponerte omgivelser. Spisse spir og mye luft under armene krever full konsentrasjon om arbeidsoppgavene, og ikke fullt så mye kikking nedover…

FRYKTINNGYTENDE
Onsdag formiddag tar vi taubanen opp til Aguille du Midi på 3842 meter. Det er vår første dag på Mont Blanc-massivet, og synet som møter oss er like majestetisk som det er fryktinngytende. Etter å ha tatt på oss alt utstyret – som nå også teller stegjern – bærer det ut på en meterbred egg med dalen på den ene siden, og isbreen på Col du Midi på den andre. Dette er definitivt ikke stedet for folk med høydeskrekk, og vi bruker da heller ikke mye energi på å se rundt oss; vi har mer enn nok med å stokke beina for å unngå å snuble. Vel nede på breen ser vi nordsiden av Mont Blanc du Tacul, og restene etter snøskredet som bare uker tidligere tok livet av to italienske klatrere.

PLAN B
Synet er en påminnelse om at vi befinner oss i et område man skal ha respekt for. Den opprinnelige planen var å starte toppstøtet her, men Paolo er tydelig på at det er uaktuelt. De siste dagers snøfall har bidratt til økt rasfare, og han har bestemt at vi må benytte normalruta på motsatt side. Forberedelsene er likefullt de samme, og vi går løs på dagens utfordring; Pointes Lachenal. De tre småtoppene gir oss en en røff innføring i is- og mixed-klatring (snø og fjell), med eksponering heftigere enn noe vi har vært borti. Ifølge guiden skal det gi oss et godt grunnlag med tanke på å nå toppen senere i uka. Er vi i stand til å takle dette, skal resten gå som en lek. Visstnok.

EN ROLIG DAG
et er ti meters sikt utenfor Cosmiques-hytta når vi våkner torsdag morgen. Paolo er betenkt; han sjekker værmeldingene gjentatte ganger under frokosten, håper at tåka skal lette slik at vi kan klatre ryggen fra hytta opp til taubanen. Dessverre vil det seg ikke slik. Tåka er tjukk som grøt når vi en liten time senere spenner på oss stegjernene. Det blir med en kort brevandring, før vi tar banen ned til Chamonix.

Jeg grøsser i det jeg trekker på meg ullundertøyet. Det er fortsatt ti minutter til klokka skal ringe. Anders er på vei opp han også, uthvilt og klar for tur. Det er fredag, dagen jeg har ventet så lenge på. Dagen vi begynner bestigningen av Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc.

Vi bruker god tid på havregrøten, legger et godt grunnlag. Deretter setter vi kursen for Le Fayet i bunnen av dalen, og den eldgamle trikken som skal ta oss opp til Nid d´Aigle på drøye 2000 meter. Klokka er litt over ti når vi stiger av og tar fatt på de snaue 1500 høydemeterne opp til Goûter-hytta. Det ligger fortsatt et hvitt lag på stien etter nattens snøfall, men det føles greit å gå uten stegjern. Greit å ha med seg mp3-spilleren også; strekket er monotont og musikken gjør det litt mindre kjedelig.

«DØDSRENNA»
Omtrent halvveis stopper vi for en matbit. Vi er kommet opp til Glacier Tête Rousse, og rutas mest utsatte parti. På den andre siden er det bratt som fy. Her ligger Grand Couloir – også kalt «Dødsrenna»; en kløft der det stadig kommer is og stein fra oven. Stien er smal, det er lett å gli ut og absolutt påkrevd at man holder tunga rett i munnen. Vi har ikke lenger noe valg; på med hjelm, sele og stegjern. Paolo organiserer taulaget – og så bærer det avsted. Vi småløper over renna, i mer eller mindre sikkerhet på den andre siden.

ILLELUKTENDE
Stanken som slår i mot oss i det vi entrer Goûter et par timer senere, er alt annet enn behagelig. Til tross for at hytta er splitter ny – den åpnet i juli – er det som om lokket til en septiktank står på vidt gap. Likevel er det deilig å komme innendørs. Ja, det er tilogmed deilig å få tildelt en seng på sovesal der man skal forsøke å få noen timers blund med et titalls illeluktende klatrere på alle kanter.

Det går selvfølgelig ikke, men det spiller ingen rolle. Jeg har ligget pal siden klokka ni og hørt på dotrafikken, snorkelydene og alle fjertene som er blitt sluppet. Det stinker i hele bygget nå, men kroppen føles på et merkelig vis uthvilt. Klokka er litt på tre, det er midt på natta, men bare ti minutter til frokost. Rundt meg kryr det av folk som ivrer etter å komme igang, og klokka kvart over fire står vi også på linje utenfor – klare for toppstøtet.

GODT BETALT
Det er en perfekt natt; stjerneklart og ikke avskrekkende kaldt. Etter en halvtime må jeg ta ut innervottene og åpne luftelukene i dunjakka. Paolo kjører et ambisiøst tempo; på vei opp Dome de Goûter går vi forbi en rekke taulag, og vi stopper ikke annet enn for en tissepause. Jeg føler at jeg får godt betalt for alle timene med trening; kroppen kjennes grei, og høyden er ikke noe problem. Ved foten av toppeggen slår de første strimer av dagslys imot oss. Det samme gjør en tiltagende vind fra sør; skyene kommer drivende innover oss i det vi tar på slalombriller, slår av hodelyktene og stålsetter oss for de siste meterne.

STRÅLENDE SOL OG SUR VIND
Klokka er fem over halv åtte når Paolo snur seg og rekker meg hånda. Congratulations – dette er toppen! Anders kommer til for en bamseklem. Skyene som har fulgt oss er forduftet, nå ligger toppen badet i sol og byr på et vakkert skue utover store deler av Europa. Men vinden har ikke gitt seg, det er surt – og vanskelig å føre en telefonsamtale med kona der hjemme. Vi avbryter, og Anders og jeg gjør unna den obligatoriske fotoshooten i hui og hast.

HURTIG NEDSTIGNING
Vi skulle gjerne hatt litt mer tid på toppen, men Paolo stresser, og fortsetter kjøret på vei nedover. Jeg merker irritasjonen stige; hvorfor kan han ikke bare slappe av og nyte den fantastiske dagen? Men guiden ønsker å passere «Dødsrenna» før lunsjtider, og det er ikke uten grunn. Når sola steker blir forholdene vanskeligere; is og steiner løsner, snøen blir våt og man har lettere for å skli ut – så vi peiser på. Først etter å ha krysset den siste isbreen senkes skuldrene og tempoet, vel vitende at vi er i sikkerhet. Derfra og ned til Nid d´Aigle er det cakewalk.

Hvordan organisere turen og oppleve vakkert skue over Europa? Fly: KLM fra Sandefjord til Genève. Regn med å måtte betale i underkant av kr. 3000,- tur/retur.

Til Chamonix: Mountain drop-offs tilbyr skreddersydd transport til og fra flyplassen i Geneve. Rimeligste alternativ koster rundt 60 Euro tur/retur.

I Chamonix: Sørg for å skaffe deg et Mont Blanc Multipass som gir ubegrenset tilgang til heiser, taubaner og trikker i hele dalen. For et seksdagers kort betaler man 112 Euro.

Mont Blanc: Det er flere ruter til toppen. Normalruta (som vi gikk) går via Goûter-hytta, derav navnet «Goûter-ruten». En annen vanlig (men betraktelig tøffere) rute er «De tre toppene». Denne går fra Cosmiques-hytta via Mont Blanc du Tacul og Mont Maudit («Det forbannede fjellet»), til toppen.

Guidede turer: Vi valgte å gå for det Chamonix-baserte Mountain Spirit Guides, som vi hadde lest mye godt om i forkant (www.mountain-spirit-guides.com). Ellers arrangerer Bre og Fjell, som holder til i Sogndal, turer med norsk guide (www.breogfjell.no). Guideselskapene er behjelpelige med å finne losji til sine kunder.