Phu Quoc er velsignet av naturen

Bortsett fra det naturen har velsignet øya med, ligger dette samfunnet virkelig i bakevja.Veiene er ofte mer en påstand enn en virkelighet, og en tur fra Duong Dong til Mui Dan Xay på nordspissen, en avstand på ca 25 km, blir gjerne en rystende opplevelse på 1 ½ time, men til gjengjeld en reise gjennom en tunnel av grønt, av arter som snart er utdødd i Asia.

Vel framme i Mui Dan Xay, ønsker man seg fort inn i jungelen igjen. I denne lille fiskerlandsbyen føler man seg lett satt tilbake til europeisk middelalder når det gjelder boligstandard og hygiene. Men så er det det evige spørsmålet da: hvorfor reise hvis det bare er for å finne det man har sett før?

Noen få kilometer fra Mui Dan Xay ligger i hvert fall Mui Goi Trai, egentlig bare et bittelite sted med verdens enkleste og mest sjarmerende restaurant. Ti meter over havet sitter du i skyggen av sivtaket, det er bare det evig blå havet mellom deg og Kambodsja, menyen er nokså uformell og omfatter i tillegg til sjømat og øl dykkemasker.

Bading og spising går litt om hverandre her, og det er ikke lett å rive seg løs. Men den store lysmesteren er ubønnhørlig punktlig. Klokka 18.10 går sola ned bak Thailand i vest, olg etter det er det likte stas å ferdes på veiene her.

Vietnam off-road

Vi velger kystveien tilbake, og siden jeg har vært her før, vet jeg at jeg må stålsette meg en smule. Siste gangen var det rett nok i regntida, nå var det tørt, og veien ville vel tidsvis være tilstedeværende.

Men likevel, av og til måtte vi bare gi opp, og sjåfør og passajer måtte i fellesskap skyve mopeden gjennom gjørma. Det får nå så være, det er bruene som er den store manndomsprøven. Men det går, og etterpå er det umulig å angre på at man har vært så lettsindig. Nei, skal du oppleve Vietnam off-road, på alle vis, må du bare dra til Phu Quoc, men ikke slep med deg for mange luksusnykker.

Strandbungalowene er enkle, men de har vifter og do og dusj med kaldt vann og ikke alt for mye strømstans.

Og så har du de kritthvite strendene og det knallblå havet nesten inne på verandaen foran bungalowen, og hele stasen kostet 10 dollar døgnet. Prisen på frokost. lunsj og middag ga jeg etter hvert opp å telle nullene på.

Fisk som delikatesse

Det er havet som er den store motoren i økonomien her. Spesielt er nuoc mam den store eksportartikkelen.

Hva nuoc mam er? Jeg tør nesten ikke si det. Det er fermentert småfisk, enorme fat fylles med fisk og salt, og får stå og godgjøre seg i varmen i noen måneder. Så tappes oljen av fatet. Det er et produkt som her blir vurdert med samme kjennermine som olivenolje og vin andre steder i verden. Det brukes omtrent i all mat, og jeg kan forsikre, – det er en delikatesse.

Dessuten produseres mam tom, laget på reker. Der strekker jeg våpen. Amerikanske soldater kalte produktet «Viet Cong Tear Gas», en rent for høflig betegnelse.

Så det er havet og fiskeforedlingsbedriftene som gir arbeidsplassene.

Når sant skal sies, er det vel mange som ønsker seg bort, til et liv med et større utvalg av arbeidsplasser, mer penger mellom hendene, men alt krever en startkapital.

Var kjempefengsel

Å være turist her en ukes tid er jo som å være i en utkant av himmelen, men å være fastboende?

Xe om-fører Hoan forteller at han nok heller ville ha vært i USA, sammen med faren. Under The American War, var øya et kjempefengsel for Saigonregimet, og etter 1975 begynte det å brenne under føttene for mange som hadde samarbeidet med amerikanerne.

Hoans far var en av dem, han forsto at familien måtte rømme. Hoan var seks år og hadde en søster på ett år. Alt var klappet og klart, de skulle stikke til sjøs neste natt. Da fikk lillesøster høy feber og diarre.

Moren nektet å dra ut på åpne havet med et sykt barn. Faren dro. De har seinere fått et brev fra ham om at alt står bra til. Hoan ble xe om-fører. Han er ikke bitter. Han sier «Kanskje jeg kunne ha blitt dataingeniør i USA? Men nå er jeg her».

Og lillesøster, som nå er 31? Prostituert i Ho Chi Minh City, snart gått ut på dato.

Jesus som romfarer…

Jeg traff en eneste innflytter på Phu Quoc, jeg får ikke bruke hans virkelige navn og heller ikke bilde. Han har ingenting uoppgjort med samfunnet, men han har endelig funnet fred. Han har bodd her vi seks år nå, kaller seg australier, men er født i Normandi, og det høres.

Han har skrevet et par bøker i beste Eric von Danichen-stil, der Jesus blant annet var romfarer og er gravlagt i Japan. Japansk fjernyns besøkte Phu Quoc og laget en reportasje om ham og da ble det mye skriving og mas. Hans kone driver et lite hotell, selv spiller han sjakk. Han har tenkt å bli her så lenge han har igjen av livet.

Og vi andre da, turistene? Hvorfor kommer vi hit, ikke første gang, men andre og tredje?

Sannsynligvis fordi vi er naturfrikere, og synes det er deilig at ikke hele verden er online. I hvert fall ikke ennå.