Hjem DestinasjonerEuropa Med tog gjennom Russland

Med tog gjennom Russland

av Bjørn Christian Tørrissen
Russland Transsibiriske 0608 Hoved

Ofte hører jeg folk si at de har lyst til å reise med den transsibirske jernbanen, selv om de knapt vet noe om den. Kanskje sies det i trygg visshet om at reisen aldri kommer til å finne sted.

Andre har virkelig lyst. Noen av dem blander trolig sammen virkeligheten og Agatha Christies glaserte Orientekspress. Å reise gjennom Russland med tog kan være en fin opplevelse, men du bør vite hva du går til.

Først må du kjøpe billett. Første gang du stiller deg i billettkø er det med ærefrykt. Billettselgeren vil derimot helt uten ærefrykt sende deg rett ut av køen når hun oppdager at du ikke snakker russisk. «TSERVIS TSENTR!» gneldrer hun, og peker deg i retning servicesenteret.

Der finner du trolig en som forstår deg godt nok til at hun kan skrive en lapp som du kan får med deg tilbake til køen. Som en femåring sendt på butikken av mamma for å kjøpe VG og en liter melk står du der. På handlelappen sier kyrilliske bokstaver hvor du skal hen og hvilken billett du skal ha. Nå går det mye bedre. Etter hvert lærer du deg å lage lappene selv.

Antagelig velger du andre klasse. Billig, men med grei komfort. I en firemannskupé, hvor de tre andre antagelig er russere. Første klasse koster dobbelt så mye. Det er bare to senger der, og den du deler med er trolig en turist. Det står en TV der, som du kan betale for å se video på. Ellers er alt likt andre klasse.

Tredje og fjerde klasse

Ned til tredje klasse er det derimot litt av et sprang for en sart skandinav. Tredje klasse heter “platskartny” på russisk. Jeg tror det betyr “flyktningeleir”. I stedet for kupéer med korridor utenfor, har de der revet alt unntatt ytterveggene og satt inn enda flere køyesenger. Hele vogna er en eneste, stor sovesal. De to toalettene deles av femtifire voksne mennesker og et variabelt antall unger som sover i foreldrenes senger.

Kanskje tenker man at det kan være tryggere å ha mange rundt seg enn å dele kupé med tre fulle russere. Husk bare at på tredje klasse er det en viss fare for å havne sammen med femtitre stupfulle soldater.

Tredje klasse betyr ikke bare flere folk og færre vegger. Det betyr også flere helsetrøyer, større familier, tjukkere bestemødre, kraftigere snorking, unger konstant løpende rundt og tomme ansikter som i timevis taust kan stirre på en utlending. Folk spiser og spiser. Eller kjefter på ungene sine. Eller sover. Av og til skifter noen klær, tilsynelatende uten å tenke på at de ikke er alene. Det er som å være flue på veggen i femti kjøkken og soverom på en gang.

Platskartny kan være en interessant opplevelse på dagtid, men om natta er det en forsmak på helvete.

Ja, det finnes en fjerde klasse også. Ikke spør.

Sergeij fra Khabarovsk

Jeg vet ikke helt hva jeg venter meg, men jeg blir litt skuffet over å oppdage at selv den transsibirske jernbanen bare er et vanlig tog. Ingen komité eller hornmusikk møter opp for å se oss vel avgårde. Litt før avgang står vognene uten seremoni klare på perrongen. Folk tusler inn og rigger seg til. Noen gjør seg klare for en uke på toget, andre bare for en dag eller to.

En brysk togvert har gjort dette en million ganger før. Han ønsker meg god kveld og viser meg plassen min. Gangen utenfor kupéen er som på tog flest, men med et enkelt teppe på gulvet og ordentlige gardiner i vinduene. I enden av vogna står en stor, gammel samovar. I den er det alltid kokende vann, til te, nudler eller hva man ellers vil lage seg.

På første strekning deler jeg kupé med Sergeij fra Khabarovsk. Han er grå og uttrykksløs. De tykke, teipede Christian Dior-brillene hans er moteriktige. I 1967. Han snakker bare russisk, men spør meg likevel hele tiden om noe. Etter hvert gir han opp og er helt stille resten av reisen. Unntatt om natta. Når han sover. Og snorker.

Det demrer for meg at reisen gjennom Russland kan bli mer ensom og krevende enn planlagt. Jeg går til restaurantvogna, i håp om å finne noen å snakke med.

Restauranten er tom for gjester. Jeg kjøper et smørbrød og setter meg ned. Smørbrødet smaker mugg og papp, men jeg kjemper det ned. Straks kommer serveringsdamen og rydder bort fatet mitt. Jeg finner frem papir og noterer ned noen tanker om togmat i Russland. Damen kommer tilbake. «Dette er restaurantvogna, du må spise!», sier hun. «Dette er restaurantvogna, du burde selge noe spiselig her!», svarer jeg. Så mye engelsk forstår hun heldigvis ikke.

Av og til stopper toget midt i ødemarka. For å holde rutetiden. Både stasjonsmester og togfører får lønna si basert delvis på om togene kommer og går etter ruta. De må ikke komme for sent og ikke for tidlig. Virker litt dumt, men det gjør at russiske togtider virkelig er til å stole på. Jeg opplever aldri mer enn to minutter avvik fra ruta. På en sju dager lang rutetabell er det imponerende. Særlig fordi det som regel er samme lokomotiv og vogner som brukes hele veien. Selv om landet ellers faller sammen, så går i hvert fall togene som de skal. For i Bakvendtland, der kan alt gå an.

Tog-gudene

Hver vogn har to guder; den ene og den andre togverten/-vertinnen, provodnik/provodnitsa, som er våkne halve døgnet hver. De fikser hva som helst. De kan rutetidene. De har mer dopapir og de kan låne ut hageslanger som passer til vasken på toalettet, så man får seg en enkel, men effektiv dusj.

De serverer frokost om morgenen og en enkel varmrett til lunsj. Vogna støvsuges daglig, de pusser vinduer og de kommer med nytt sengetøy når de synes at det trengs. Ved hver stopp løper de rundt og hanker inn passasjerer som står i kioskkø og ellers ville mistet toget. De holder lett en hel bataljon i ørene om soldatene er i ferd med å bli for fulle og høylytte. Ingen steder har jeg sett hverken tog eller passasjerer bli passet bedre på.

Mine medpassasjerer er hyggelige, selv om jeg i deres øyne åpenbart er gal som drar til Sibir i ferien. Vi forstår ikke stort av hverandres språk, men de er generøse og vil gjerne dele det de har. Dessverre har de stort sett bare fisk kjøpt på stasjonen og sløyet i kupéen. Og vodka. En hel kasse. Fisken takler jeg greit. Jeg har overkøye og gjemmer fiskebitene i en pose.

Når vi stopper tømmer jeg posen på stasjonen, så bare lukta blir igjen. Vodkaen er det verre med. Den russiske ordboka mi mangler ord for “avholdsmann”, hvordan det nå har seg. Jeg forsøker å forklare begrepet for mine nye venner, men de sliter med å forstå at noen frivillig gir avkall på å nyte sin vodka. Redningen blir at jeg kommer på å si «Ya alkogolic!». Altså, at jeg er alkoholiker. Etter det møter jeg stor forståelse og respekt, og jeg får lov til å holde meg til vann og brus på resten av reisen.

Sibir, Sibir, Sibir..

Inne skjer det lite, utenfor enda mindre. Mellom stasjonene kan det gå fire-fem timer. Timer fylt av en døsende, grågrønn bjørkeskog som suser forbi. Den tar liksom aldri slutt. Hvert femte tre i verden vokser i Sibir. Moder Jord sørger selv for naturvernet. Skogen ligger så langt fra alt at trærne står trygt. Skogen er tett og landskapet monotont. Landet bare ligger der, flatt og dødt som et maleri.

Sibirs store, stilleflytende elver skyldes nettopp mangelen på høydeforskjeller i terrenget. Vel og bra er det, men det blir ikke særlig spennende utsikt fra toget av sånt.

Smått om senn legger jeg merke til andre ting enn den endeløse skogen. Lav befolkningstetthet til tross, det er hele tiden kraftledninger å se, og jernbanen er minst dobbeltsporet hele veien. Vi møter stadig lange togsett, langt oftere enn vi ser landsbyer. Jernbanen er livsnerven som holder liv i Sibir.

En slags grusvei prøver å holde følge med toget. Ofte forsvinner den rett ut i ei myr, ned i ei elv som har gravd seg nytt leie for året, eller inn i en skog av gress som har vokst seg høyt i fraværet av trafikk. Veier i noenlunde brukbar stand forsvant fra Sibir samtidig med gulag-leirene og tilgangen på slavearbeidere fra dem ble borte. Å krysse Sibir i dag gjør du best gjennom lufta eller på skinner.

Gjennom landsbyer

Landsbyene vi stopper i er forfalne, men på sitt vis fine. Alle hus er av tre og i sin tid mesterlig satt opp. Sirlige utskjæringer på hjørner, takrenner, dører og vinduer står ikke tilbake for hva Folkemuseet på Bygdøy kan fremvise. Veggene har folk ikke råd til å male, men dører, vinduskarmer og vinduslemmer får som regel et strøk med enten håpets lysegrønne farge eller en melankolsk blåtone.

Sammen med landsbyene dukker små åkerlapper og åpne enger opp. Slåtten er i gang. Bonden står i bare underbuksene med ljå og høygaffel og hesjer og bygger ekte høystakker. I nabolandet vårt.

Stoppene er korte, men intense. Det er marked og tivoli på en gang. Alle styrter ut av toget, hvor små salgsboder står strategisk plassert utenfor hver vogn i hele togets lengde. Unge og gamle koner roper ut dagens tilbud. Her kan du kjøpe alt du kan ønske deg, så sant du ikke har særlig avanserte ønsker. Øl, Cola, friskt vann, fersk fisk fra elva, iskrem, sjokolade, tørket kjøtt, skogsbær, smultkokte bakverk, solsikkefrø. Alt er hjemmelaget eller plukket i skogen. Handelen går livlig. Folk pruter, smiler og ler.

Tar du den transsibirske i ett, er ståheien rundt disse korte stoppene alt du får med deg av Russland. Derfor skal du absolutt forlate toget her og der. Så får du se noe annet enn skog. De litt større opplevelsene ligger der på rekke og rad, rett utenfor togpassasjerenes rekkevidde.

Kjøp og les Bjørn Chr. Tørrissens bok

“I pose og sekk”

Les omtale av boka på

Reiseliv.no

(kommer snart)

Du vil sikkert like disse artiklene også