Ideen om Kirgisistan oppstod på merkverdig vis

ideen

Ideen om å reise til Kirgisistan oppstod på merkelig vis:


Tre ting inntraff først. Ideen ble klar etter et besøk på reisebutikken Globetrotter i München, Tyskland, etter å ha lest boken «Annapurna South Face», av Chris Bonington (om en ekspe

disjon til verdens tiende høyeste fjell, som ligger i Nepal) og en telefonsamtale til min venninne Britt-Ellen Berntsen. Disse tre hendelsene var forbundet på følgende vis: Jeg ble misunnelig på Bonington og de andre som hadde opplevd noe så spennende som høye, farlige Annapurna og tenkte at jeg også vil se virkelig høye fjell.

På Globetrotter i München observerte en kompis at en tilfeldig kunde kjøpte flere reiseguider til Sentral-Asia, og i ren nysgjerrighet googlet jeg området. Dette lærte meg at noen av verdens høyeste fjell er i Kirgisistan. Landets høyeste, Lenintoppen, er på hele 7.134 meter over havet.

Dette er igjen riktignok nesten 1000 meter lavere enn Annapurna, men like fullt høyt. Videre søk avslørte at det fantes relativt billige billetter med Turkish Airlines og at nordmenn ikke trenger visum til Kirgisistan. Nok om det – jeg ringte Britt og fortalte litt om mine ideer, tanker eller innfall. Kult, mente Britt, som ikke hadde hørt om Kirgisistan før.

Vi bestemte oss for å reise. Ikke for å erobre Lenintoppen, men for å gå i lavere fjell – riktignok høyere enn dem man finner i Norge – og se turkise sjøer og ørkenlandskap. Det vi ikke visste var at vi skulle få se veltrente menn løpe nakne rundt 2500 meter over havet. Eller at vi skulle bli servert vegansk middag på fjellet 3000 meter over havet, uten tilgang på elektrisitet. Eller at vi skulle oppleve en løpetur i hagl, lyn og gjørmesklie.

Flinke forberedelser
Relativt uerfarne fjellturister som oss må forberede seg, tenkte vi. Det gjorde vi ved å lese om mulige gåturer, pugge russiske fraser (russisk er offisielt språk i Kirgisistan, ved siden av kirgisisk) og navn på grønnsaker og matingredienser. Jeg lærte meg å si at jeg ikke spiser kjøtt.

Jeg leste reiseskildringen «Sovjetistan» av Erika Fatland – anbefales! Og den obligatoriske Bradt-guideboken. Også ville jeg ikke være som de grusomme turistene i Lofoten – eller se igjen et bilde av min egen avføring på forsiden av kirgisiske aviser – så jeg leste om hvordan man diskret kan gjøre sitt fornødne i naturen. Det kan man gjøre ved å grave en grop som man så dekker til. Det er faktisk ganske mye å si om dette temaet, men det kan du google opp selv.

I Bishkek
Flyturene Oslo-Istanbul, Istanbul-Bishkek, passkontroll, toll og taxi fra Manas flyplass inn til Bishkek foregår problemfritt. Bishkek er en litt sliten by som hovedsakelig ble til under sovjettiden og tiden etter. Det er den eneste postsovjetiske hovedstaden hvor man fortsatt kan skue en Lenin-statue. Byen har flere parker og er jevnt over en veldig grønn by. Dette veier litt opp for manglende stormonumenter, prangende byggverk og severdigheter av historisk interesse.

Vi svisjer inn på Slim Fit helserestaurant som har flere vegetariske og veganske retter på menyen.Vi utforsker Bishkek til fots og bruker de første dagene på å finne nødvendige ting til fjellturer og videre opphold. Britt kjøper seg brenner, propangass og turkjelesett til matlaging.

Det er forbudt å ha med seg gassbeholdere på fly og ikke alle brennere passer nødvendigvis med alt av beholdere, så vi tok ikke med oss eget utstyr. Vi leter opp Trekking Union Kyrgyzstan (TUK) sine kontorer i Bishkek og kjøper turkart til Köl Tör (Dødsjøen), som ligger om lag 100 km sørøst for Bishkek.

Vi spiser flere ganger på Slim Fit og en indisk restaurant som har en rekke veganske retter på menyen. For øvrig er ikke vegetarkosthold utbredt i dette landet, hvor over halve befolkningen arbeider i landbruk hvilket ofte betyr kveg- og sauedrift.

Ala-Archa nasjonalpark
i29. juni 2017 drar vi på dagstur til nasjonalparken Ala-Archa, 40 km sør for Bishkek. Vi velger en tur opp til en foss som skal være bare 4 km unna, riktignok med en del hundre meters stigning.

Starter på 2084 meter over havet mens vi skal nå fossen på 2665 moh. Solen skinner og landskapet er like vakkert som vi håpet det skulle være med høye fjell, stolte trær og ville elver.

Mountwatch
Men så går venninna glipp av Huk – kirgisisk mountain edition. «Mountwatch» skjer når jeg kommer opp en bakke i form av to muskuløse, nakne og løpende menn. De ler ustyrlig. Jeg må innrømme jeg ikke hadde forventet naturisme i et land hvor rundt 80 prosent av innbyggerne formelt er muslimer.

Så mye for fordommer! Hva gjelder fordommer er dette turens mest homsete øyeblikk. Ikke at noe vites om legningen til «Mountwatch-modellene», eller at noe ble bekjentgjort angående min egen. Selv om homofili er tillatt i Kirgisistan er det mye homofobi også her, som i andre postsovjetiske land.

I Sovjetunionen var sex mellom menn straffbart med opptil fem år i fengsel og diskusjon rundt temaet ikke-eksisterende. I Kirgisistans naboland Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan er homofili fortsatt forbudt. Tilgi meg digresjonen; fjell er sexy!

Høydemeter
Jeg er besatt av høydemeter. Etter å ha prestert å bomme på fossen, fordi vi overså en liten avstikkersti, er vi på vei videre opp fjellet. Vi har riktignok ikke sjanse til å nå neste merkede severdighet, Razekhytta på 3300 moh.

Til tross for stadig mørkere skyer vil jeg likevel nå over 3000 moh, så jeg går en halvtime til mens Britt sitter på en stein og skriver. Jeg når 3000-merket mitt forteller sportsklokka meg (faktisk 3055) og akkurat når jeg snur begynner det å regne.

I fare
Jeg møter raskt på venninna mi og vi beveger oss i rask fart nedover igjen. Vi vader over en elv, og mens jeg kler på meg skoene igjen på andre siden svimler det litt for meg. Jeg setter meg brått ned og føler meg omtåket. Seriøst, det var da ikke så høyt! Og vi er på vei ned. Jeg kommer meg, men det gjør også uværet – for fullt. Det tordner. Det regner. Lyn begynner å gå sidelengs. Vi begynner å løpe.

Været pisker oss med hagl. Jordstiene blir våte. Våt jord blir gjørme. Stiene blir gjørmesklier. Vi tar rutsjebanen av gjørme ned. Vi forbanner og lovpriser lynet. På den ene siden skal man ikke lyve – lyn på fjell er skummelt. På den annen side gleder vi oss til å skryte av det etterpå. Lynene er foran oss og været ser skumlere ut i retningen vi går mot. Likevel vet vi at det er en fordel å være nede av fjellet og ikke være så eksponert som vi er der.

Gjørmebanen av stier går gjennom et mer fruktbart område. Vi føler oss tryggere mellom trærne, men stiene ned de bratte sidene kompenserer for fossen vi ikke fikk sett annet enn på avstand. Her er det trøkk! Greit, jeg overdriver litt, men du forstår poenget. Vel nede er vi virkelig reddet, av taxi og av håndkle.

Håndkle? Ja – tro ikke at vi ikke dryppet eller at man blir pen i ræva av å skli ned en gjørmete fjellside. Vi viser respekt for lokale pirattaxier og deres seter. Og midt oppi alt dette var vi survivors.

Dødsjøen
j24. juni er det tid for utgangspunktet for fotturen opp til innsjøen er bygda Kegeti. Veien opp starter på 1916 moh, mens innsjøen ligger på omtrent 2730 moh, altså om lag 800 meters stigning. S

olen glimter til av og til, men for det meste på denne turen har vi regn og overskyet. På starten av turen passerer vi noen yurter, altså halvpermanente telt – tilsvarer mongolske ger. Over halvparten av Kirgisistans befolkning jobber med landbruk. Det er vanlig å flytte ut i yurt i mer landlige omgivelser i sommerhalvåret mens folk bor i leilighet i vinterhalvåret.

Kirgisistans lovverk er særdeles liberalt når det kommer til hvor man kan sette opp en yurt (og telt) og slår Norges allemannsrett i og med at man ikke har noen dagsbegrensning for hvor lenge man kan stå.

Mørke skyer
Starten av turen er relativt flat langs helt grei skogsvei. Svak, nærmest umerkelig stigning til vi kommer til en elv hvor vi blir nødt til å vasse skoløse over. Vannet er iskaldt og det gjelder å komme seg fort over før man får koldbrann og det som verre er… eller at det bare blir veldig ubehagelig.

Etter dette blir stigningen bratt. Det er fortsatt skogsvei et lite stykke. Her møter vi på en del turister på vei i motsatt retning. Vi spør for sikkerhets skyld om dette er rett vei til Köl Tör. Ja, svarer ei – men det er langt, LANGT! Strengt tatt skal det bare være 7-8 km totalt fra starten til vannet, men så er det jo disse høydemetrene da. Skyene er tidvis mørke, om enn ikke så dystre som på slutten av Ala-Archa-turen.

Teltplass
På om lag 2400 meters høyde finner vi en egnet teltplass med utsikt. Rett før teltplassen møter vi på et turfølge som skremmer oss med at det er hele tre timer igjen opp til sjøen. Vi har lite klær på, det regner og det er kaldt.Ved innsjøen er det enda kaldere! Det er bare å grue seg. Men det er vanvittig fint, hører vi. Heldigvis tar de feil angående tidsbruken. Etter å ha satt opp teltet og fått en liten pause – og besøk av en ku like ved teltet – bruker vi bare en drøy time videre opp.

Løping på stranden
Sjøen er både turkis og nydelig, med overraskende stor strand. Det yrer lett, men de grå skyene klarer ikke stjele turkisfargen fra vannet. Det er visstnok tungmetaller som forårsaker den flotte fargen. Det er ingen der oppe. Det er stille og fredelig. Hadde det ikke vært for lav temperatur og at det snart ble mørkt, ville det vært fristende å synke ned i dyp fargemeditasjon.

Det er likevel tid til selv å bidra med ny episode av Mountwatch med nakenbading og løping på stranden. Sanden er myk og man synker litt nedi. Det er litt tyngre å løpe på 2730 meters høyde enn lavere i terrenget. Men bare litt. Ingen avsvimelser. Og ingen lyn.

Lang dags reise til Karakol
Tilbake i teltet tilbereder vi mat og te og synker ned i fredfull, tung søvn, før det er opp i sekstiden dagen etter, frokost, nedpakking av telt og tilbaketog til Kegeti landsby. Fra Kegeti landsby kjører en bussjåfør oss til Tokmok, en by på rundt 53.250 innbyggere. Herfra tar vi marshrutka, minibuss, til Karakol, en bittelitt større by på om lag 66.000 innbyggere. Turen tar over 7 timer og går gjennom nydelige fjellandskap og sletter.

Mesteparten er nokså tørt og ørkenaktig. Mye av bussturen går langs nordsiden av Issyk Kul, verdens neststørste høyfjellssjø etter Titicaca i Sør-Amerika. Like før vi kjører inn til byen bryter tordenværet løs igjen.

Vi er glade vi sitter i bussen, men er helt utslitte når vi halv ti på kvelden ankommer vandrerhjemmet vi skal være på de nærmeste dagene.

Tredagerstur til Ala Köl
i29. juni er det tid for ny fjelltur. Vi tenker gå opp gjennom Karakol-dalen til Ala Köl, en innsjø som ligger 3560 meter over havet, og videre over et fjellpass på 3900 meter, til varme kilder i Altyn Arashan og derfra ned Ak-Suu-dalen hvorfra vi tenker ta taxi tilbake til byen. Beregnet tidsbruk er tre dager.

Vi står opp tidlig om morgenen og tar taxi til Karakol-dalen klokken 7. Som på turen til Köl Tör går den første delen av turen på skogsvei og langs en riktig så vilter elv. Også som på turen til Köl Tör må vi vasse.

Nordnorske gloser
Her er det rett og slett en del av veien som har rast ut og rent bort. Jeg slipper noen nordnorske gloser over de spisse steinene som lurer under alt det iskalde vannet. Jo lenger inn vi kommer i dalen, jo høyere, spissere og mer alpine ser fjellene foran oss ut. Solen steker, hvitblått vann fosser forbi i elven ved siden av, her og der gresser hester og alt er idyll. Etter flere timer kommer vi til en bro over elven. Et skilt kan fortelle at vi er på vei til en bar. En bar? Her ute i villmarka?

Park Ranger
Vi undrer oss litt på hvilken av to stier vi skal velge. Vi får noe hjelp av kart-appen maps.me som har merket inn turstien vi skal på, men blir likevel forvirret fordi det ikke er entydig. En kar med enda tyngre sekk på enn oss går selvsikkert forbi og opp den ene av de to stiene. Vi antar han vet hva han driver med så vi velger samme vei. Og herfra går det raskt oppover. Etter kort tid møter vi en mann på hest, ikledd skinnvest.

Han er park ranger og lurer på om vi har kvittering på betaling for teltplass. Det har vi ikke. Vi har kun inngangsbillett til nasjonalparken. Vi betaler og får kvittering for det.

Murmeldyr
Like etter møter vi på Tomohiro, en japaner som også bodde på  samme vandrerhjem som oss. Han har gått motsatt vei over fjellet og er på vei ned. Han kan fortelle at det er nydelig, men at fjellpasset  er vanvittig bratt og antagelig farlig, tror han. Men han har overlevd og er fornøyd med turen. Ikke lenge etter kommer vi til et særdeles blomster- og vekst-rikt parti. Her hører vi merkelig fuglesang, og et stykke unna sitter et underlig dyr på en stein. «Er det et dyr?» spør jeg Britt. Hun tror det er en fugl.

Jeg får til å ta noen bilder, og begynner så å bevege meg mot fugledyret. Jeg kommer nesten helt bort til steinen før det hopper ned og gjemmer seg. Det var et dyr! Et hamsterlignende, halvt kaninstort dyr. Tilbake i Norge igjen lærer jeg at dette var et murmeldyr og at disse kan ha en fuglelignende sang.

Unormale steiner
Høyere opp passerer vi et område med store steiner som ser nærmest brent ut, vulkaniske eller på annet vis rett og slett unormale. Varder er satt opp for å markere rett vei å gå.

Det er noe tungt å spankulere over alle disse steinene med tunge sekker, hoppe for så å merke at noe er løst. Men det går. Snart er vi inne i en slags liten dal mellom fjellsidene. Et godt stykke foran oss er nok en dramatisk foss – denne den mest spektakulære så langt.

Sirota Camp
Før vi aner det ser vi et bål og to kirgisiske damer ønsker oss velkommen. Vi er fremme ved Sirota Camp. Kaffe? Te? Vi setter oss utmattede ned på noen stubbestoler og takker ja til kaffe og te.

Dette koster 80 som – eller 9 norske (selv om den ene damen sier det koster eighteen – 2 norske). En nederlender kommer til følget og vil ikke ha kaffe til eighty. Maam selger expensive coffee, sier han godmodig ertende.

Han vil ikke ha soup eller mat heller, så expensive «coffee»- en er. Vi lærer at det er to områder for å sette opp telt her, den ene rett ved der vi sitter, den andre noen hundre meter lenger frem, mellom trærne. Vi finner ut at teltplassen på sletta er bedre enn teltplassen in the trees, fordi det skal være våtere in the trees, og dessuten er det der baren er.

Vi må sove passe godt i natt fordi etappen på dag to er beregnet til å være mye tøffere enn dag 1, og kommer til å kreve hele dagen.

Etter kort tid er teltplassen Sirota, slettevarianten, imidlertid blitt rene landsbyen. Dette er noe annet enn Köl Tör hvor vi var for oss selv om natta. Mange telter dessuten in the trees også. Jeg lager bokhvetegrøt, nudler med tørkede grønnsaker og drikker kaffe mens jeg snakker med en jente fra USA, Wessal. Dette er hennes første ordentlige fjelltur faktisk, men hun er i form siden hun sykler mye i USA.

Jeg kjenner jeg blir solbrent mens vi snakker, men ser ikke for meg rødbetfarge. Jeg kan ikke huske å ha blitt indoktrinert med noen fjellvettregel om at det er ekstra lett å bli solbrent i høyden (2930 moh cirka). Jeg vet det, men skulle gjerne ha visst det enda bedre. Greit nok – hva gjør man ikke for en god samtale og sjansen til å moralisere litt over solkrem og fjellvett i etterkant?

u30. juni – Vassen bokhvetegrøt
Jeg våkner før alarmen. Jeg våkner med lyset og klokken er 4.30. Fuglekvitter, idyll og… frost? Det er frost på innsiden av teltet og ikke lenge etter begynner den å smelte og dryppe ned. Jeg vil spare på tørre sokker så jeg går ut barføtt og i sandaler (som jeg har tatt med nettopp for det formål og i tilfelle skoene ble våte).

Det er tid for å lage morgenkaffe, morgennudler og morgengrøt samt spise enda mer tørket frukt og nøtter. Vi er uenige om grøten. Britt skulle helst hatt ordentlig mat som smaker litt og ikke har vassen konsistens. Jeg tenker på hvor kult det er at den sunne bokhveten er utbredt i Kirgisistan og at vi kan lage rask bokhvetegrøt på samme måte som havregrøt, at den inneholder komplette proteiner og at det er tøft å spise enkelt og halv-elendig (så lenge vi får vegetarproteinene våre og ikke ser ut som vandrende sultkatastrofer).

Det er i alle fall dette jeg fokuserer mest på, men helt ærlig skulle jeg gjerne hatt en kraftig soppgryte med sorte bønner eller eventuelt vegetabilsk lagman eller ashlyanfu, som er kirgisiske retter.

Høydesyk?
Etter å ha pakket telt og alt vårt pikkpakk og mikkmakk beveger vi oss av gårde, først gjennom den legendariske camp in the trees, og deretter innover i dalen hvor terrenget gradvis begynner å stige. Vi merker imidlertid at noe ikke er helt bra. Britt går veldig sakte og er kvalm. Vi har 1000 høydemeter å stige, pluss at vi skal ned det bratte passet på den andre siden og langt av sted.

Turen er beregnet til å ta 10-14 timer. Vi skjønner at det ikke er sjanse å få det til. Britt hadde vært litt reisesyk noen dager i forveien, men vi forventet ikke at det skulle komme tilbake. Trolig hjelper ikke høyden heller. Vi blir enige om at det ikke er forsvarlig å presse videre, men at jeg kan gå opp til toppen av passet og snu. Britt venter i campen så lenge.

På denne turen hadde vi bare en stor tursekk da vi satte igjen den ene storsekken på bed&breakfast-en, men vi har en liten sekk i tillegg til tursekken. Vi ompakker litt, og så tar jeg den lille sekken med litt nøtter, tørket frukt, en vannflaske, kamera, astmamedisin og håndkle.

Jeg følger henne ned nesten til the camp in the trees før jeg snur og begir meg videre opp fjellet. Jeg forsikrer meg om at det er greit at vi gjør det sånn og Britt insisterer. Jeg trøster meg med at det er folk der så hun kan spørre om hjelp hvis hun skulle bli virkelig dårlig.

Selv sliter jeg først bare med at jeg har på meg vanvittig tykk turbukse. Jeg hadde lært av Köl Tör-turen at det ble kaldt i høyden selv i Kirgisistan. Men nå er det klar himmel og solen gløder. Jeg svetter som en gal og vil nå fort opp så jeg kan være raskt tilbake. Noe av stien går over porøs stein og grus. Jeg kommer frem til Ala Köl-innsjøen i 12-tiden. På denne høyden er naturen helt annerledes. Mens det bare 600 meter lenger ned var en camp in the trees, er det

ikke et tre å se rundt Ala Köl. Annet enn litt gress er det ikke noe vegetasjon overhodet, eller noe tegn til liv annet enn oss fjellaper, meg og andre turister og fjellfolk. Det er stein, snø og isblått vann. Et nært dødt, men vakkert, landskap. Visstnok hadde isen gått bare dager før. Noen unnselige godværsskyer svever over vannet. Refleksjonen ser ut som sort tåke eller røyk.

Praktisk talt 4000 moh
Veien videre opp mot passet er grusete og steinete, og uten liv. Fra innsjøen av og oppover merker jeg den tynne luften. Kanskje tar jeg ikke nok hensyn til det og kanskje går jeg for fort. Ofte må jeg sette meg ned og puste litt. Antydning til svimmelhet. Men jeg kommer stadig nærmere toppen av passet. Jeg og den amerikanske jenta fra i går, Wessal, passerer hverandre fra tid til annen og veksler anpustne ord.

Det svir litt i stoltheten de gangene hun passerer meg med ordentlig, sikkert tung, tursekk, men vi ankommer toppen av passet omtrent samtidig. Det blåser skikkelig, uhorvelig kraftig. Jeg går opp omtrent så høyt jeg kommer på selve passet. Sportsklokka måler 3930 moh – praktisk talt 4000 meter.

Det er flott utsikt til fjellene rundt, og jeg kan se at det er veldig bratt på andre siden av passet. Om Tomohiro tenkte rett i at det var farlig vet jeg ikke, men en del av meg er glad jeg ikke skal gå ned der, men snu og gå ned igjen til Ala Köl og deretter til Sirota camp.

Vannoverflatemeditasjon
En jeg passerer på vei ned igjen spør om det går bra siden jeg går «feil» vei. Jeg er vel ikke høydesyk? Nei, jeg er ikke høydesyk. Jeg merker jo selvfølgelig at det er tynn luft og at det er tyngre å puste, men det er bare kult. Jeg treffer på et nederlandsk par som bor på samme bed & breakfast som oss. De har hodepine, men er snart på toppen av passet, så det skal nok gå bra.

Det er nesten vanskeligere å gå ned enn opp og det føles både bratt og nesten glatt på grunn av all småsteinen og grusen. Jeg unner meg noen minutters vannoverflatemeditasjon ved innsjøen, fyller opp vannflasken min med glassklart fjellvann og begir meg på neste etappe ned mot campen. Jeg kan se slettecampen og til min overraskelse er det ikke et eneste telt der. Dagen før hadde det jo vært rene Tent City.

Vegansk fjellmat
Jeg finner Britt sovende mot en trestamme i the camp in the trees, ikke så langt unna baren, som er en liten tre-bu. Hun insisterer på at hun har hatt en fin, men rolig dag. Klokken er rundt 17. Vi er begge sultne og bestemmer oss for å høre med de to damene som selger kaffe, te eller suppe om de mot formodning skulle ha noe vegetarisk. Det har de. De har tydeligvis vært borti fenomenet før, for de spør også om vi vil ha uten melk.

Ja, bekrefter vi. På en halvtimes tid lager de en nydelig krydret suppe med nudler, grønnsaker og potet, dessuten fersk salat og et nydelig, nokså salt brød. Vi får også kaffe og te. Ingen andre vil ha rå grønnsaker så jeg får salaten for meg selv. Totalsummen? Eighteen hundred. Som viser seg å bety åtte hundre som, ikke atten hundre.

Kaniner og kaffe
Vi har hørt det er en camp lenger ned også, og vi bestemmer oss for å gå ned til Karakol-dalen hvor vi hadde gått opp dagen før slik at det skal bli kortere å gå dagen etter. På stien ned ser vi en kanin som hopper over rett foran oss. Vi finner et flott sted like ved elven og broen vi krysset i går.

Det mørkner mens vi setter opp teltet. Klokken er rundt halv ti. Jeg vasker meg i det iskalde elvevannet, med litt såpe til og med. Det føles vanvittig godt etter å ha svettet hele dagen i en altfor tykk turbukse, og gått hele dagen før også. Vi sover godt den natta.

Vi våkner halv seks på morgenen og jeg går snart i gang med å lage kaffe og nudler til frokost. Mens jeg koker vann utenfor teltet får jeg øye på kaniner på andre siden av elven. Det er nok en solfylt dag og om litt er kaffen klar. Britt er i bedre form igjen.

Tilbake til Karakol
Etter å ha pakket ned teltet og alt av utstyr er det en del timers gåing mot inngangen til parken hvor vi håper å finne en taxi eller buss tilbake til Karakol. Vi møter taxi etter bare tre-fire timers gåing og kommer slitne og fornøyde tilbake til bed and breakfast-en så tidlig som klokken ett. Vi gleder oss begge til ordentlig middag og til halvannen rolig dag før vi 3. juli reiser over grensen til Kasakhstan.

ideen

Köl Tör, Dead Lake eller Dødsjøen, en liten, turkis innsjø oppe i fjellene om lag 100 km sørøst for Bishkek.

 

ideen

Jo lenger inn vi kommer i dalen, jo høyere, spissere og mer alpine ser fjellene foran oss ut.

 


… .Fottur høyt oppe i de tyrkiske fjell – kalt Olympos

Den høyeste fjelltoppen, Tahatli Dagi, strekker seg opp til 2,365 meter og ble kalt «Olympos» i antikkens tid.

Leave a Comment

Du liker kanskje også

24 år med spennende reiseartikler - 2000 - 2024

Denne nettsiden bruker Cookies for å gi deg bedre søkeresultater og leseropplevelser. Klikk her for å fjerne meldingen.