Midtens Rike: 4411 meter over havet. Fortsatt døgnvill og sliten. Med sitrende spenning og med smått skjelvende bein stiger jeg inn mot det spesielle terminalbygget.
Tekst og foto: Morten Stensby
Verdens høyest beliggende flyplass, Daocheng Yading. Den ligger langt vest i en av Kinas 33 provinser, Sichuan. En snau times flytur fra provinshovedstaden Chengdu bringer deg bokstavelig talt inn i en eventyrverden, en verden svært forskjellig fra den du er vant til.
Den ekstreme høyden over havet er en ting, noe annet er følelsen av virkelig å befinne seg utenfor allfarvei, i skikkelig fjerntliggende områder langt fra sivilisasjonen. Og den følelsen avtar ikke når du setter deg i bussen, på vei enda lengre innover i fjellet. Velkommen til Garze, en selvstyrt provins med dype, tibetanske røtter.
Tynn luft
Jeg har vært i Tibet tidligere, i hovedstaden Lhasa. Byen ligger cirka 3600 meter over havet. Ferden den gang i april 2007, bare seks måneder etter at Tibet-Qinghay Railway åpnet, gikk nettopp med verdens høyest gående tog.
Reisens høyeste punkt er om lag 5150 meter over havet. Det merket du ikke noe særlig til, siden kupeene på toget hadde en viss effekt mot høyden og den tynne lufta – og du fikk ikke lov å gå ut på perrongen når det var stopp på stasjonene.
Derimot husker jeg godt at tynnlufta trengte seg på i Lhasa, særlig om nettene. Det var forholdsvis kaldt og pusten måtte trekkes dypere, for å fylle lungene med tilstrekkelig mengde oksygen. Det var nokså ubehagelig, rett og slett. Ved en anledning bestemte jeg meg for å gjøre en test. Som en relativt sprek mosjonist var formen bra.
Jeg løp trappene i de fem etasjene på hotellet. Det gikk faktisk bra. Men da jeg kom på toppen, sved det sterkt i lunger og kropp. Jeg måtte bøye meg ned og sitte på huk ganske lenge. Det var en reaksjon jeg slett ikke hadde sett komme.
Gikk sakte
Derfor var det med stor respekt jeg nok en gang skulle ta meg ut i den tynne lufta, på Daocheng Yading-flyplassen.
– Her gjelder det å gå sakte, sa jeg til en av mine kinesiske venner som var med i reisefølget. Nick, som han heter, er maratonløper. Han er fra Beijing, men har nå bodd 30 år i USA. Jeg kunne se at han prøvde seg på et litt overbærende smil. Nick tenkte på å trene i høyden. Han har nemlig som vane å stå opp klokka 0400 hver morgen, for så å jogge klokka 0430. Disse planene ble det ikke noe av under vårt opphold i Garze.
Også Nick merket høyden temmelig raskt. Småvondt i hodet, en ugrei mage og en uggen kropp preget oss. Vi gikk sakte resten av de to dagene oppholdet varte.
– Det å reise hit er nok for de noe mer eventyrlystne, mente Rush, en annen kinesisk venn. Han har drevet i kinesisk reisebransje i mer enn 25 år og vet hva han snakker om. Likevel ble de to dagene i Garze en av mitt livs største opplevelser, tynn luft og fremmede forhold til tross.
Gode veier
For i kjent, kinesisk stil er veldig mye likevel lagt meget godt til rette for turisme i dette fjerntliggende området. Før flyplassen åpnet for fem år siden, tok det rundt ti timer med bil å komme seg hit fra Chengdu.
Det var ikke fordi avstanden er så avskrekkende, men enda mer på grunn av at veiene naturligvis må gå i slynger og svinger opp og ned av dype daler. Nå er veistandarden overveiende meget bra, på det som må betegnes som et relativt godt utviklet nett av hovedveier. Standarden står ikke noe tilbake for det vi i Norge kaller stamveistandard, i den grad det kan tjene som sammenligningsgrunnlag.
Den 140 kilometer lange bussturen til vårt hotell for de to dagene, Holyland Hotel, beliggende i en landsby med det eventyrlige navnet Shangri-la. Veien er som sagt god, den slynger seg nedover dalsiden. Vi kommer temmelig fort ganske mye lavere og det merkes. I dalbunnen ligger de typiske, tibetanske husene overraskende tett. Like overraskende er den frodige vegetasjonen og ikke minst de mange blomstene i hvite og rosa farger som gror i vegkanten. Graset er fint for yakoksene som beiter tallrike på markene.
Etter om lag to og en halv times busstur, der høyeste punkt er 4513 meter over havet – og bussene kjører heldigvis varsomt – ankommer vi endelig hotellet, Det hellige land. Akkurat nå virker det mer som det forgjettede landet. Hotellet er veldig bra, angivelig det eneste med fem stjerner i området.
Shangri-la
Neste dag bærer det tidlig ut på tur. Og siden jeg var en del av et forholdsvis ekslusivt selskap, der deltakelse på reiselivskonferansen «Garze Daocheng Yading – The 2nd International Mountain Tourism Summit» inngikk, ble vi tatt veldig godt vare på.
Det forhindret imidlertid ikke at vi måtte kjøre på noen av de mest spektakulære veiene jeg har opplevd. Bakker og svinger opp og ned – med en utsikt så formidabel at den bare må nytes. Heldigvis var også kjøretøyene gode, men du satt likevel med en viss spenning i magen.
Selve rosinen i pølsa var turens endepunkt, «Daocheng Yading Scenic Area», kjent som det siste «Shangri-la». Her ligger de tre hellige fjellene, Chenrezig (6032 moh), Jambeyang og Chanadorje. De ligger et stykke fra hverandre, men nær nok til at de danner et slags triangel. På grunn av den store høyden har alle tre snø på toppene.
Tibetanerne anser fjellene som hellige beskyttere. Hvis man foretar en pilegrimsreise hit, vil også ens ønsker bli virkelighet. Ved foten av Chenrezig ligger Chonggu-klosteret, en gang i tida bygd av en fremstående munk for å tilbe de tre hellige fjellene.
Og naturen i området er virkelig noe som tar pusten fra deg. Kombinasjonen av de høye fjellene, bratte klipper, krystallklare sjøer og elver, frodig beiteland (tross høyden over havet) og nokså tett skog gjør Daocheng Yading vel verdt et besøk. I alle fall for dem som tåler den tynne lufta.
Svært opptatt av reiselivsutvikling
Under oppholdet i Midtens Rike deltok jeg på to arrangement, en reiselivsmesse og en konferanse. Den første ble holdt i byen Leshan, «Sichuan International Travel Expo».
Dette var en stor messe som ble avholdt for sjette gang, med deltakende reiselivsfolk fra Kina og store deler av verden for øvrig. Kineserne satser stort på å utvikle provinsen Sichuan som et virkelig sentralt reisemål. Som en del av opplegget fikk vi oppleve verdens største Buddha-statue, 71 meter høy.
På dagtid kunne vi se den fra et godt tilrettelagt område omkring. Om kvelden var det et spektakulært lysshow, som virkelig er verdt å få med seg fra båt på elva.
Konferansen noen dager senere ble holdt i fjellområdet – i «Red Leaves Village», 3700 meter over havet – ikke langt fra Daocheng Yading Scenic Area. «Garze Daocheng Yading – The 2nd International Mountain Tourism Summit» samlet en lang rekke toppfolk fra Asia, med tilknytning til reiselivet.
Med interesse kunne jeg notere at fokuset også i Kina er på de samme faktorene som i Norge og resten av verden: Identitet, autentisitet og bærekraft. I tillegg var mange av foredragsholderne opptatt av hvordan man skal innrette tilbudene til de reisende, og av begrepet overturisme. I Norge har vi blant annet en debatt om cruiseskipene og antallet turister disse bringer med seg.
I Midtens Rike gjør naturligvis de samme problemstillingene seg gjeldende, men i mye større grad. For hvis det er noe sted i verden hvor det alltid er mange mennesker, så er det i Midtens Rike.
Fakta:
Chengdu
Innbyggertall ca 16 millioner, inkludert forsteder/omland
Noen utvalgte attraksjoner: Den kinesiske pandaen, kjempebuddhaen i Leshan, Mount Emei med The Golden Summit, vel 3000 meter over havet med templer og en fabelaktig utsikt
Tidsforskjell: Seks timer på sommertid, sju timer når vi har vintertid
Valuta: Kinesiske yuan
Reisen dit til Midtens Rike
Ingen direkte flygninger fra Norge, men enkelt å komme dit med en mellomlanding, for eksempel med Finnair via Beijing og Qatar Airways via Doha.
Overnatting
Storbyen Chengdu byr på alt, fra luksuriøse femstjerners hoteller til enkle hospitser.
Velger du å dra på tilrettelagte utflukter for eksempel til Daocheng Yading eller Leshan/Mount Emei – og det er å anbefale – sørger selvsagt arrangøren for alt, også overnatting.