Undset og «Jenny»: Roma er ikke bare en by, den er et museum, et kunstgalleri, den er historie, nåtid – den er en stemning. Vakker og gammel – den har evig liv. Det er kirker og renessansebygninger, maleriske gater, smale smug.
Det sildrer i fontener, liflige dufter fra utallige restauranter lokker og frister. Det er trafikk og støy, latter og gråt i denne kompakte bykjernen – den rommer alt, den er hele verden – historisk unik og uendelig vakker. Den evige stad er derfor den helt riktige beskrivelsen på denne eldgamle damen i rosa og oker.
Roma har vært og er fremdeles et naturlig sted å oppholde seg for kunstnere, kanskje spesielt billedkunstnere og forfattere. Goethe beskrev sin ankomstdag til byen som sin annen fødselsdag. Byen har også vært bakteppe for utallige romaner, blant annet av vår eneste kvinnelige nobelprisvinner, Sigrid Undset. Etter sitt første opphold i byen utga hun i 1911 romanen Jenny. Dette er både en kunstnerroman og en kjærlighetshistorie. Slik jeg ser det, er romanen også en kjærlighetserklæring til Roma. Målet med denne reisen er å gå i Jennys fotspor i denne byen som betydde så mye for Undset.
Jenny var billedkunstner fra forholdsvis enkle kår i Kristiania, men klarte å komme seg til Roma hvor hun bodde og arbeidet. Etterhvert møtte hun det hun trodde var den store kjærligheten. Hjemme igjen i Kristiania forstår hun at følelsene var mer ønsket enn virkelige, og kanskje farget av den sorgløse tilværelsen i Roma. Hun forelsker seg i sin forlovedes far. Han er også kunstner, de blir sjelevenner og elskere. Forholdet er umulig, og gravid og ulykkelig drar hun fra landet og til Tyskland, hvor hun føder et svakelig barn som dør kort tid etter fødselen. Hun kommer tilbake til Roma og møter kjærligheten på nytt. Men hun er fremdeles svært ulykkelig, og tar sitt eget liv. Jenny levde og døde i Roma, og hun ble begravet der. Å begynne med Den ikkekatolske kirkegården er et utgangspunkt for å gå i Jenny og hennes kunstnervenners fotspor.
Den ikkekatolske kirkegården
Det italienske navnet på denne kirkegården er Cimitero acattolico di Roma. En gammel overenskomst med Vatikanet sikrer at de som ikke er katolikker skal få en sømmelig begravelse, i stedet for å bli kastet over bymuren. Paven pekte ut plassen for kirkegården, tett inntil ruiner av bymuren. Over 2500 mennesker er begravet der. I avtalen med Vatikanet er det bestemt at vedlikeholdet påfaller Norge, USA, Canada, Russland og Danmark, selv om ikkekatolske italienere også blir gravlagt der. Feilaktig er denne kirkegården blitt kalt den protestantiske. Det stemmer overhodet ikke, her er det gravlagt jøder, gresk og russiskortodokse, frafalne katolikker, og selvfølgelig protestanter.
Dette fredfylte stedet ligger i Testaccio, en bydel i utkanten av Roma, ikke langt fra Cestiuspyramiden. En blir fylt av ro og ærefrykt når man på vandring under skyggefulle trærne leser navnet til mer eller mindre kjente skandinaver som er gravlagt der. Her finner vi også gravene til Keats og Shelly, kjente engelske poeter som levde et kunstnerliv i Roma med alt det innebar, og som døde altfor unge. Keats døde av tuberkulose, og det sies at det var han selv som på sitt dødsleie forfatter inskripsjonen på gravsteinen: «Here lies one whose name was writ in water».
Navnet hans står likevel skrevet på en annen gravsten ved siden av hans egen. Hans venn Joseph Severn døde mange år senere. Og på hans gravsten fikk Keats endelig sitt navn. Shelley er gravlagt et annet sted på kirkegården.Shelley omkom året etter at Keats døde, i et forlis i Speziabukten. Han ble kremert der, og urnen ble ført til kirkegården i Roma. Her går virkelighet og fiksjon hånd og hånd – her har Sigrid Undset begravet sin romanfigur. Jenny Winge var blitt begravet lengst borte på kirkegården, nær ved kapellet. Det var i ytterkanten av en lysegrønn og tusenfrydspettet gressbakke, hvor det var bare noen få graver ennå». Så vakkert og enkelt. Hennes navn er ikke en gang skrevet i vann, det finnes ingen slik grav. Men likevel framstår den helt virkelig.
Aventinerhøyden – en av Romas sju høyder
Tilbakeveien til Romas historiske sentrum går helt naturlig over Aventinhøyden, hvor Jenny leide atelier og hadde sitt daglige virke.
Undset beskriver denne bydelen så malerisk: [..] reiste Aventinerhøyden seg med klostrene på toppen klart mot solhimmelen, og med støvgrå buer av navnløse ruiner nedover skrentens haver og groren av svart eføy og grå nakne tornebusker og gult, vintervissent siv. En landlig idyll, hvor Jenny har sitt atelier ved et lite, okergult hus innenfor et risgjerde. Her arbeidet hun med sine malerier, hun drakk sin vin og røykte sigaretter. Hit gikk hun for å spise frokost og så arbeide etter en hel natts rangel med venner. Hun var ung og sterk, arbeidet hardt og levde ut sin drøm.
I dag har Aventinerhøyden, som resten av byen, flere bygninger fra oldtiden, blant annet Dianas tempel. Til Aventinerhøydens mer kjente bygninger regnes kirkene Santa Sabina, Sant’Alessio, Santa Prisca fra tidlig kristendom, samt den moderne kirken Sant’Anselmo. Dessuten bør man nevne Malteserordenens sete og dens kirke Santa Maria del Priorato.
Dette er et fredelig sted å vandre, enten man vil oppsøke severdighetene eller ikke.
Aventinhøyden er til tross for de enestående historiske severdighetene, stort sett et boligområde for de velbeslåtte. Bygningene og de få hotellene som ligger der, er velholdte og vakre. Det er grønt og blomstrende i sommerhalvåret. Selv om andre turister finner veien hit, er det ikke store sammenstimlinger som ved mange av de andre. Ved kirken Santa Sabina er det en fantastisk utsikt over byen.
På vei til området ved Spansketrappen, hvor Jenny bodde i Via Vantaggio sammen med sin venninne Fransiska, passerer vi kirken Santa Maria in Cosmedin. Denne kirken ble bygget på 500-tallet, mens klokketårnet og svalgangen utenfor kom til senere, på 1000 tallet. I veggen i portgangen er Bocca della Verita (Sannhetens munn) felt inn. I middelalderen trodde man at den som løy med hånden inne munnen, ville bli avslørt ved at kjevene lukket seg. Køen som ofte danner seg i denne enkle svalgangen, betyr kanskje at det er mange som fremdeles vil vise sin egen eller teste andres sannferdighet. Denne kirken er nevnt når Jenny har sin vei forbi, men ikke munnen. Et menneske som Jenny, sannferdig og med høye idealer, ville nok bestått denne testen med glans. Men en seriøs forfatter som Undset ville nok ikke bruke slike enkle og åpenbare virkemidler i sitt forfatterskap.
Piazza del Spagna
Spansketrappen er et av de mest fotograferte stedene i Roma, en praktfull trapp som for mange selve symbolet på byen. Om våren blomstrer Asaleaene, ved bunnen av trappen byr selgerne fram de flotteste blomster. Hestedrosjene falbyr sine rundturer til skampriser. Turister og romere sitter side om side i trappen, det er et yrende folkeliv fra morgen til kveld. Dette er et av de mest livlige delene av byen, turister og innfødte trekkes til de diskrete desginerbutikkene og elegante restaurantene. Det er et nettverk av smale gater i dette området, og i en av dem bodde altså Jenny sammen med sin gode venninne. De leide små rom og hadde en takterrasse, og ba ofte sine venner og beundrere på te. Via Vantaggio er i dag en elegant gate med flotte hoteller, men fasadene skjuler dette, de er nok mer eller mindre som de var den gang – slitte, gaten er smal og ender opp ved Tiberen. Her, som ellers i Roma, gjelder det å løfte blikket. Takterrassene er en egen verden, det blomster, vokser og gror. De små, trange leilighetene har en ekstra stue høyt oppe og med utsikt over byen.
Vi forlater Jenny på det stedet hun elsket aller mest i Roma, Campagnaen. Dette landområdet rundt byen er ikke lenger som på hennes tid. Byen har vokst utover, så det meste av området er drabantbyer, her som i alle andre storbyer.
Men Campagnaen kan oppleves fremdeles. Ved Porta San Sebastino står det meste av bymuren fremdeles. På utsiden av muren har tiden stått stille, og her finner man den brolagte gaten Via Appia Antica. Her skal både apostlene Peter og Paulus ha vandret. Og her vandrer den som vil se og føle litt av Campagnaen; store skyggefulle trær, duftende timian, blomster i gresset, høy himmel og stillhet. Dette er rett plass for å riktig føle stemningen fra Jennys fødselsdagsselskap. Par om par gikk de fra sporvognsstoppestedet, utover den hvite landevei i solskinnet. Det var vår i luften – den brunbleke kampanje har fått et lysegrønt skjær, og tusenfryden som hadde stått og blomstret så smått hele vinteren, begynte å bre seg utover i sølvskimrende flekker. Det var lerker som hang og dirret høyt oppe på den blåhvite himmel. Og varmet sløret alt – det lå dis over byen derinne. Albanerfjellene med de hvite småbyer oppover skimret gjennom tåke bortom akveduktens veldige buerekker.
Lysegrønt skjær og tusenfryd i gresset – som rundt Jennys grav på kirkegården. Lite visste hun om sin skjebne denne lykkelige dagen hun feiret sin 27 årsdag med venner.
Les også: Drømmen om Toscana
Les også: Lag selv en fin og spennende ferie! Og spar tusenvis av kroner!
Spansketrappen er et av de mest fotograferte stedene i Roma.
Den brolagte gaten Via Appia Antica.