Vemork, Tinnsjøen, Rjukan, navn som smaker kamp, kuler og krutt. Dette er også en fortelling om ungdommelig pågangsmot, utholdenhet, en god porsjon flaks og kanskje norgeshistoriens viktigste nachspiel.
De fleste av oss har hørt hovedtrekkene fra krigen om tungtvannet og sabotasjeaksjonen på Norsk Hydros anlegg på Rjukan. Joachim Rønneberg, Claus Helberg og Knut Haugland er navn som dukker opp i bakhodet.
På Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork kan du ta turen rett inn i den spennende historien både gjennom film, historiefortelling og interaktive rom der det føles som om du er midt oppi krigskaoset. Dette er en fortelling om starten på norsk turisme, hvordan et industrisamfunn ble bygd opp på rekordtid og selvsagt også den dramatiske historien om tungtvannet som var et være eller ikke være for utfallet av andre verdenskrig.
Eventyret i fjellheimen
En fantastisk kunnskapsrik guide ved navn Øystein Eriksen viser rundt på museet og gjør hele historien så levende som den kan bli 75 år etter at krigen er slutt. På inn- og utpust forteller han om årstall, hendelser, utstyr, menneskene som var med og artige detaljer du ikke finner i lærebøkene.
Han begynner med å fortelle oss historien om hvordan det hele starta på Rjukan en gang på 1800-tallet. Om hvordan en ung ingeniør, som brukte 11 dager på å gå fra Kongsberg til Rjukan, og ble helt fortapt i Gaustatoppen og Rjukanfossen.
Den unge ingeniøren fant ut at han måtte måle høyden på Rjukanfossen med sitt egenproduserte kvikksølvapparat. Målinga var vanskelig å fullføre i bunnen av den mektige fossen, så han gikk litt lenger nedover elva Måna og trodde han var på samme høyde.
– Det var litt feil, og Rjukanfossen ble dermed målt til å være nesten 271 meter mens den i virkeligheten er «kun» 104! ler Øystein.
Litt skakkmåling, der altså. Dette medførte imidlertid at ryktet gikk i Europa om at Rjukanfossen i Vestfjorddalen i Telemark var verdens høyeste foss. De kondisjonerte i samfunnet, det vil si de styrtrike, ville nå heller dra til Rjukan på ferie og se den fantastiske fossen enn å reise til Afrika. Slik startet turismen i Norge.
På 1890-tallet kom det enda en ung ingeniør hit. Som turist. Hans navn var Sam Eyde.
Eyde var en visjonær innen vannkraftutbygging i Norge og sikra seg rettighetene til vannkraftutbygginga i Telemark alt i 1890-åra.
– Lang historie kort; tilfeldigheter førte til at Sam Eyde i 1903 møtte fysiker Kristian Birkeland, etter sigende, på et nachspiel hos statsråd Gunnar Knudsen i Oslo. Mye kan skje på et bra nachspiel, sier guide Eriksen med et lurt glimt i øyet.
Han fortsetter med å fortelle at de kom i prat, og fant ut at Birkeland satt på løsninga som Eyde trengte i kjemiske framstilling av salpeter. Salpeter blanda med kalkstein ble kunstgjødsel. Verden venta på kunstgjødsel, og sammen klarte de å løse gåten om hvordan få dette til. Slik starta Norsk Hydros kunstgjødselfabrikk på Rjukan i 1910. Mange tilfeldigheter og masse slit. Alt som måtte bygges og ordnes før produksjonen i det hele tatt kunne starte: vanntunnel fra fossen, kraftstasjonen, jernbane til Notodden via ferjene på Tinnsjøen, byen og fabrikken. Det var snakk om en investering som i dagens verdi tilsvarer 1,5-2 norske statsbudsjett. Via sine forbindelser i bl.a Tyskland og Sverige fikk Eyde med seg utenlandske investorer og da var eventyret i gang.
Oppdagelsen av tungtvannet
Såheim (nå Rjukanbyen) gikk fra å ha et innbyggertall i 1907 på 280 mennesker til 11.000 i 1916. Rallerne, eller sluskene som de også ble kalt, og andre ansatte hadde med seg familiene sine, så tallet steig fort. I 1911 sto den vakre kraftstasjonsbygningen på Vemork ferdig.
Noen år seinere, i 1928, ble hydrogenfabrikken, også kjent som «Vannstoffen», bygd, og det bare 9 meter foran fasaden på kraftstasjonen. Dette fordi produksjonen av hydrogen var basert på likestrøm og derfor måtte ligge nær.
I «Vannstoffen» var det vannbeholdere som omdanna hydrogen og oksygen til gass. Det var imidlertid ikke alt som ble til gass. På bunnen av disse beholderne lå det igjen noe merkelig vann. Dette var deuteriumoksid (D2O), bedre kjent som tungtvann.
Tungtvannet hadde den egenskapen at det saknet ned kjemiske organiske prosesser. Først var tanken å bruke tungtvannet til å sakne ned deling av kreftceller. Forskere fant ut at det også kunne brukes i atombomba for å få kontroll på den kjernefysiske reaksjonen ved at den gikk saktere. Dette vannet ville tyskerne ha, og tok over produksjonen. Da de allierte skjønte hva Hitler skulle bruke tungtvannet til, ga de beskjed om at dette måtte stoppes. Det var tid for sabotasje!
Tungtvannsaksjonen
I februar 1942 hoppa det i fallskjerm ned i området en Vinje-kar ved navn Einar Skinnarland. Han skulle blant annet finne ut hvor stor produksjonen var på Vemork og rapportere tilbake til England.
De allierte satte i gang den første aksjonen som ble kalt Operation Freshman. I november 1942 kom det 34 kommandosoldater over i to glidefly som ble trukket av to bombefly. Disse skulle bli møtt av Skinnarland og fire andre lokale Rjukan-gutter som hadde kommet tilbake til fedrelandet og slått seg sammen med Skinnarland like før. Denne gruppa ble kalt Grouse og ble leda av Jens Anton Paulsen.
Grouse-gruppa skulle lage landingsbane for glideflya, følge de engelske kommandosoldatene ned til Vemork, skyte seg over brua til kraftstasjonen og sprenge tungtvannskjelleren. Da glideflya kom inn over området, var været imidlertid så dårlig at flygerne ikke så landingsbanen. De måtte snu og prøve å komme seg tilbake til Skottland. Det gikk dårlig. Det var kaldt, og på grunn av kulda sleit slepewirene til glideflya og begge styrta. Det samme gjorde det ene bombeflyet, så det var kun ett fly som greide å returnere. De som overlevde flystyrten, ble tatt til fange og henretta like etter.
Operasjonen Freshman var altså en fiasko, men det var ikke noe alternativ å gi opp. Grouse-gruppa fikk da beskjed om å trekke seg lenger innover på vidda, mot Kalhovd, til ei hytte som het Svendsbu. Her skulle de få forsterkninger til å sette i gang en ny aksjon. De fem karene hadde forsyninger for å klare seg i 14 dager, men enda opp med å måtte være der i fire måneder. Det var dårlig vær og lite mat, men på lillejulaften fikk de endelig skutt seg et reinsdyr. Det var fest den julaftenen.
– Knut Haugland har fortalt at de nok overlevde ved å spise innholdet av reinlav i reinens mage. Det inneholdt nemlig livsviktige vitaminer, noe de ikke hadde mye av etter den næringsfattige føden de hadde inntatt den siste tida kan Øystein avsløre.
Flydroppet av Gunnersidegjengen
Han fortsetter entusiastisk historietimen med å fortelle at i midten av februar 1943 kom det en gjeng på seks mann, kalt Gunnerside, ledet av en 23-årig Joachim Rønneberg. Flydroppet av Gunnersidegjengen bomma litt på landingsmålet, så de bruka flere dager i dårlig vær på å komme seg fram til Svensdbu. Dette medførte at en god del av utstyret de hadde med fra England måtte etterlates der på vidda. Dette ville igjen si at de kun hadde nok sprengstoff til å sprenge tungtvannskjelleren på Vemork, ikke hele kraftstasjonen. Gunnerside kom seg til slutt til Svendsbu og møter der Paulsen og de andre i Grouse. Nå var de elleve. Disse elleve var de som til slutt gjennomførte den berømte sprengningsaksjonen på Vemork.
De hadde også denne gangen ordre om å skyte seg over brua, men etter flystyrten hadde tyskerne funnet Freshman-papirer med kart over sabotasjeoperasjonen. Vaktholdet ved brua var forsterka og fjellsida inne på området var minelagt. Dette gjorde at Gunnerside måtte finne en annen veg inn. En galskapsplan om å klatre ned juvet og så klatre opp på andre sida uten å bli oppdaga ble foreslått av Rønneberg.
– Husk at dette var på vinterstid. Alt var islagt. Har du sett ned i juvet på Rjukan, skjønner du at det virker helt utenkelig at det skulle kunne gå, sier guiden.
Øystein forteller videre at Claus Helberg sier til Rønneberg at han ville prøve å gå juvet, for å se om det var mulig å komme seg fram den vegen. På dagtid 27. februar gikk Helberg opp ruta, og kom tilbake og sa at det var gjennomførbart. For et ufattelig pågangsmot og offervilje disse unge mennene utviste!
– Vi visste at dette med stor sannsynlighet kunne være slutten, men intet offer var for stort for et fritt Norge, forteller Joachim Rønneberg i dokumentarfilmen som blir vist på museet.
Med sprengstoff inn i kjelleren
Like før midnatt satte de i gang. To av karene var igjen på hytta inne på vidda for å ha kontakt med England. De resterende ni sklei seg ned juvet og klatra opp på den andre siden. De kom seg fram til kjelleren der tungtvannet var. Det var to lag med to mann på hvert lag som hadde med seg nok sprengstoff til å ta kjelleren. Resten sto vakt. De hadde en avtale med en av de ansatte på anlegget at den ene døra skulle stå ulåst. Da de kom fram viste det seg at den ansatte de hadde avtalt med, var sjuk denne dagen så de møtte ei stengt dør. De fant en annen åpning og klatra inn. I tungtvannsrommet møtte de en annen ansatt som fikk beskjed om å stå stille.
– Han spurte fint om ikke han kunne få finne brillene sine før de sprengte, for under krigen var briller vanskelige å få tak i, sier Øystein og forteller videre at selv om det var knapt med tid, lette sabotørene og fant brillene før de plasserte sprengstoffet og tente lunta.
Mannen med brillene ble beordra opp en etasje med beskjed om at han skulle vente 20 minutter med å varsle. Så ble gjort.
Det var mange tilfeldigheter på sabotørenes side denne natta. Da ladningen gikk av, var det ingen voldsom smell. Ved midnattstid hadde det vært vaktskifte, og den nye vakta fant ikke knappen til flombelysningen. I tillegg var de tyske soldatene vant til at det av og til gikk en elg eller andre dyr på ei av minene der i skråningen. Da de hørte det dumpe smellet, trodde de det var det som var skjedd, nok en gang. Det var sno og føyke denne natta, men det hadde vært kaldt, så karene gikk lett på skaren mens vinden skjulte sporene deres i nysnøen. Alle kom seg usett ned juvet, over jernbanelinja, gjennom byen, opp Olav Ryesvei med sine 21 skarpe svinger på andre siden av dalen, og var på toppen 3,5 timer etter eksplosjonen.
Det var en vellykka operasjon, men siden de ikke hadde fått sprengt hele kraftstasjonen, var produksjonen i gang igjen etter noen måneder.
Amerikanerne bestemte seg da for å bombe hele greia uten godkjenning fra den norske regjeringa som satt i London. Det ble sendt 176 bombefly som slapp over 1000 bomber over Rjukan. Helt mislykka tokt.
– Det ble lite skade på tungtvannskjelleren, men mye skade på bygningene og enda verre: 21 sivile ble drept i anleggets bomberom, deriblant to barn på 12 år, kan Eriksen fortelle.
Etter dette beslutta tyskerne å flytte produksjonen og lageret med tungtvann til Tyskland. Det ble bestemt at alt skulle fraktes på jernbanen, via passasjerferga Hydro over Tinnsjøen.
Tinnsjøaksjonen
Vaktholdet rundt jernbanen var stort, men ingen holdt vakt over ferga det skulle fraktes på, så det var det svake punkt. Tre motstandskarer, med Gunnerside-medlem Knut Haukelid i spissen, kom seg ombord i løpet av natta. De fikk plassert ei tidsinnstilt bombe i bunnen av båten som smalt av midt utpå Tinnsjøen. Ferga gikk raskt ned. Det omkom 14 sivile og 4 tyske soldater her denne dagen, men 26 ble redda av lokalbefolkningen som bodde i nærheten og som hadde hørt smellet. Disse rodde ut og plukka de overlevende opp fra det kalde vannet.
Ferga ligger nå på 430 meters dyp og er freda. Å ta denne ferga og jernbanen var en vanlig måte for folk på Rjukan å komme seg til Notodden og videre på. De få som visste om denne sabotasjeoperasjonen fikk streng beskjed fra London om å ikke advare noen mot å ta turen denne dagen. Det ville vekke mistanke om det var lite passasjerer. Rjukan var en liten by der alle kjente alle, så tenk deg dilemmaet!
– Venner, familie, slektninger, naboer. Grusomt, men nødvendig. Dette var kanskje siste sjanse for å få stoppa Hitler i å lage den krigsavgjørende atombomba, sier Øystein.
Overraskende funn
Hydrogenproduksjonen på Vemork ble avviklet i 1972, og i 1977 ble fabrikken sprengt og jevnet med jorden. Trodde alle. I 2017 starta Europas største industriarkeologiske utgraving, og Norges første, på området. Det var et håp om å finne golvet og kanskje en vegg av den gamle tungtvannskjelleren. Gleden og overraskelsen var stor da det viste seg at hele rom var mer eller mindre intakte. Kjelleren ble rydda, og nå er prosjektet med å bygge et sikrings- og museumsbygg over Tungtvannskjelleren i gang. Det ble litt venting på tilleggsbevilgninger for å starte byggingen, siden kostnadene gikk opp 15 millioner som følge av anbudsrunden og prising av risikoen ved å bygge, forklarer avtroppende direktør for Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork, Runar Lia.
Det ble litt venting på tilleggsbevilgninger for å starte byggingen, siden kostnadene gikk opp 15 millioner som følge av anbudsrunden og prising av risikoen ved å bygge, forklarer avtroppende direktør for Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork, Runar Lia.
– Men nå er vi da altså endelig i gang, smiler han.
Kilder: nia.no
Vil du lese mer om hva du kan finne på i Telemark, følg oss gjerne på vår lille annerledes-reiseblogg https://rundtomkring.blog/
Verdens største kraftstasjon
I nominasjonsdokumentet til Unescos verdensarvsliste kan vi lese om hvordan Rjukanfossens store fall ga et kraftpotensiale på cirka 250 000 hestekrefter. Dimensjonen på utbyggingen av Rjukanfossen var så stor at den inntil da var uprøvd. Det at fossen lå i slikt et ulendt terreng gjorde at tilløpet måtte løses ved tunnel. Dette var en metode som krevde utvikling av sprengteknikk og framstilling av maskiner og rør. Samtidig måtte en omfattende regulering av Møsvatn til for å styre ujevn vannføring. Her ble da den første betongdammen i Norge oppført. I prinsippet ble en helt ny type kraftverk skapt; høytrykksanlegg med stor fallhøyde, fjelltunneler og reguleringer i høyfjellet. Vemork og Såheim representerer nyskaping innen kraftutbygging. Vemork (Rjukan I) var verdens største kraftstasjon da den åpnet i 1911. Oppfølgeren Såheim (Rjukan II) som var ferdig i 1915 var enda større fortelles det i dokumentet.
Arkitekttegnet
Norsk Hydros anlegg på Rjukan er grunnet på Sam Eyde og Kristian Birkelands oppfinnelse og produksjon av kunstgjødsel. Beliggenheten ble bestemt ut fra behovet for rimelig elektrisk fossekraft. Alt ble bygget opp fra grunnen av i Vestfjorddalen fra 1908 til 1920. Sam Eyde engasjerte seg sterkt i arbeidernes boforhold og engasjerte dyktige arkitekter til å planlegge og tegne anleggene. «Rjukan Byanleg» foresto planleggingen. Det ble utlyst en egen arkitekt-konkurranse for å få fram gode «Egne hjem»-boliger, en konkurranse Magnus Poulsson vant. Mange av hustypene er derfor tegnet av ham. Hagebyhusene viste seg, som ellers i landet å være for kostbare for mange av arbeiderne. I tillegg ble derfor storgårdskvartalet «Sing-Sing» bygd i 1918 med 83 to-roms leiligheter.
Kilde: Wikipedia, Boligprosjekter i Norge/ husbanken.no.
UNESCOs verdensarvliste
UNESCO liste over verdens kultur- og naturarv inneholder arv av fremstående universell verdi. Lista inneholder mer enn 1000 steder, både kultursteder og naturområder. For å bli tatt med i verdensarvlisten må et sted møte minst ett av ti utvalgte kriterier. Kriteriene justeres jevnlig av verdensarvkomiteen for å reflektere utviklingen av verdensarvkonseptet. I Norge er det Klima- og miljøverndepartementet som har ansvar for å nominere steder til listen. Rjukan ble, sammen med Notodden, oppført på verdensarvlisten som «Rjukan-Notodden industriarv» den 5. juli 2015.
Kilder: Unesco.no og nia.no
Visste du at:
-du på Vemork kan få omvisning som er tilrettelagt for blinde og svaksynte? Historien til verdensarvstedet blir her fortalt via modeller av anlegget og synstolkning. Det blir også brukt audioguide slik at alle kan høre den som forteller, klart og tydelig. Bestilles på forhånd.
-du kan bli med ned i Tungtvannskjelleren? Omvisningen i Tungtvannskjelleren varer i ca 60 minutter. Det var 11 sabotører som var med på den heltemodige aksjonen, derfor vil være 11 billetter til salgs på hver omvisning i kjelleren. Kontakt museet for tidspunkt eller sjekk på nia.no.
-Barn kan gå på skattejakt eller leke i eget lekerom på museet.
-Vemork også har flere andre utstillinger det er verdt å ta en titt på? Se mer på nia.no
Liker du denne artikkelen om Vemork, Tinnsjøen og Rjukan, så er vi glad for en like på
Meld det på Reiselivs temamelding med mye nytt som du vil synes er spennende
Shangri-La, det mytiske reisemålet, finnes det?
