Hjem DestinasjonerAmerikaBrasil Elven Xingu, en av 1001 utrolige reisemål i enorme Amazonas

Elven Xingu, en av 1001 utrolige reisemål i enorme Amazonas

av Per Henriksen
elven xingu

Elven Xingu: For noen minutter er det nødvendig å krype inn i en liten og lukket verden av en slurk vann, under skyggen av løvtunge trær og myggolje. Når jeg åpner for omgivelsene igjen, høres ropene fra indianerne nede ved elven sterkere, og latteren fra kvinnene rundt bålene gladere. Flodfisken er fanget!

Da vi la i vei ut av landsbyen til Assuriní-stammen i solrenninga, var det bare oss to nordmenn som hadde med oss et forråd av vann. Indianerne, rundt 25 i alt, bærer på et fiskenett, noen hengekøyer, piler og buer. Og ett rustent gammelt haglegevær, ladet, usikret og fullt brukbart.

Nok mat og drikke for dagen ga ingen grunn til bekymring. Den brasilianske floden og skogen er der, og kan høstes av til enhver tid.

Kvinner og barn har slått leir i skogkanten, og er stadig nede ved elven og henter nyfanget fisk som grilles og spises med hendene. Røyken fra bålene svir i øynene, og ungene blir svartere og svartere i fjeset etter hvert som de stikker hendene i kullet og tar seg i ansiktet. Kvikke øyne og hvite tenner gir allikevel melding om livsglade barnesjeler.

Mennene og de større guttene vader rundt i vannet, huier og roper og slår bunter av fingertjukke kvister mot vannflaten. De bruker en spesiell busk som inneholder giftig kvae. Piskingen slår kvaen ut av kvistene, og blander seg med vannet. Dette får fisken til å bli så beruset, at den flyter opp mot vannflaten. Da kaster indianerne et nett over – eller skyter den med en pil. To – tre timer med “fyllefisking” tar det å skaffe hele følget mer enn nok til et måltid, og noen håndflettede kurver fulle som bringes tilbake til landsbyen.

Dette er hverdagslivet hos assuriniene, en av de mange små indianerstammer i Amazonas. Mennenes jobb er å jakte. Kvinnenes oppgave å passe barna og tilberede maten.

Elven Xingu

er en av de utallige vannveier som renner ut i den enorme Amazonfloden. Fra Andes-fjellene strømmer tusenvis av elver mot sør, øst og nord, og samles i Amazonas-floden, med utløp nord i Brasil, ikke langt fra grensen til Fransk Guyana.

Dette enorme bekkenet er nærmest ubegripelig stort i sitt omfang, huser verdens største regnskog, med et mangfold av dyrearter og vekster. Og her lever fortsatt isolerte indianerstammer hvis kontakt med den moderne verden kun en sjelden gang er å observere fly som passerer over himmelen.

Historien om Amazonas har mange tragiske og ulykkelige sider. I året 1500 støtte “oppdageren” av dette landskapet – dagens Brasil, den portugisiske sjøfareren Pedro Álvares Cabral på østkysten, med det egentlige målet å nå det nyoppdagede India. Dette var begynnelsen på en enorm omveltning av kontinentet. Amazonas-floden har siden opptatt vår forskertrang og fantasi.

Oppdagelsesreisende har trengt oppover elvene, og inn i den tette regnskogen. Her er fuktigheten høy – meget høy, og varmen og myggen påtrengende.

Opp gjennom tidene, og også i vår tid, er det mange som aldri er kommet ut igjen av Amazonas. Noen har gått i land og blitt tatt av fiendtlige indianere, andre har ikke fattet omfanget av naturens røffhet og ubarmhjertelighet og ikke funnet veien tilbake.

Eventyrlyst, uforstand og grådighet har sine sider. Rikdommene i Amazonas har lokket mange grådige.

I dag – 500 år senere er presset på Amazonas større enn noen gang. På 1970-tallet var det enorm nedhugging av regnskogen for å skaffe beitemark til voksende kvegstammer. Det er blitt bygget veier innover i urskogen, blant annet Transamazonia som skjærer seg brutalt gjennom villmarken. Denne og mange andre veier er bygget for å hente ut dyrebar hardved, blant annet mahogni. Det er store penger i denne trafikken, og presset på Brasils dårlige økonomi gjør ikke situasjonen for regnskogen bedre. Men fortsatt er 80 prosent av regnskogen uberørt, og kan vise opp noen av de mest fantastiske naturopplevelser på jorda.

Amazonas-bekkenet

er et forholdsvis flatt landskap – er på hele 3,7 millioner kvadratkilometer. Til sammenligning er Fastlands-Norge på 324 000 kvadratkilometer. Floden renner ut i Atlanterhavet mot nord. Her er det en rekke øyer, og den største av disse – Ilha de Marajó – er like stor som Danmark.

Amazonas avgir en femtedel av alt ferskvann som renner ut i havet fra all verdens floder, elver og bekker til sammen.

Amazonas kan “angripes” fra flere kanter. Utgangspunktene er oftest São Paulo, Rio de Janeiro, Brasilia eller Belém. Sistnevnte by er utgngspuntet for en tomanns ekspedisjon innover elven Xingu. Utfluktene herfra er fjernt fra en dagstur med ryggsekk og matpakke med brunost og Kvikklunsj. Amazonas er fremdeles ugjestmild i all sin skjønnhet. Og forberedelsene må gjøres deretter.

Indianerne tillater ikke at fremmede setter sin fot inn i deres reservater, uten deres godkjenning. Fremmede er tradisjonelt sett på med vantro, og erfaringene med hvite er gjennom århundrer svært dårlige. Eksemplene er mange, selv i nyere tid, at indianerne har angrepet inntrengere. Våpen: Pil og bue, men skadelig og dødelig nok.

Heten i regnskogen

er påtrengende døgnet rundt. Den eneste kjølige stunden er et par timer før soloppgang, før brølapene i noen minutter overdøver alle jungelens lyder med en sammenhengende revelje. Brølapene er blant de største apene i denne delen av verden, opp mot 80 centimeter høye.

Hver kveld og morgen setter de i gang en enorm konsert, som kan høres flere kilometer fra flokken. Den eldste hannen setter seg øverst i tretoppen og starter konserten, og resten av gjengen stemmer i. Fra en annen kant høres Ara-papegøyenes mørke og hese røst.

De mindre spennende dyrene – men desto mer aggressive – er myggen. Den uunngåelige moskitoen som til tider kan bringe med seg malaria i disse fuktige områdene.

Lange bukser, langærmet skjorte, mygghatt og masse myggolje hjelper noe mot de titusener av mikro-maskiner som kjemper innbitt for å finne en bar hudflekk å bore etter blod.

Men fisken?

Ja, fisket i Amasonas – og elven Xingu – er en unik verden for enhver som har sans for god matfisk, og som elsker å dra skikkelige sluggere på land. Den berømte og beryktede piraja er en av mange delikatesser. Historiene om flokker med piraja som stimer mot enhver som faller i vannet og jafser i seg et menneske på noen minutter er noe myter og skryt av den hvite mann som vil dramatisere sine ekspedisjoner i jungelen.

Piraja er ofte en ensom fisk, som i langt større grad blir fortært av mennesker. Men i flokk er de ubarmhjertige, drepende torpedoer. Allikevel er det ikke sjelden å se mødre med små barn sitte på grunt vann og sløye fisk og rense kjøtt.

Og hundre meter bortenfor drar mannfolka opp piraja med snøre og viser stolt frem arr på fingrene etter at lite basketak med en 30-40 cm slukhals med tenner kvassere enn stoppenåler.

Med sine mange forskjellige fiskearter er Amazonas et eldorado for sportsfiskere. Blant annet er det i juni hvert år en stor fiskekonkurranse i staten Pará, nord i Brasil. Med tanke på fremtidige generasjoner er det strenge reguleringer av fisket, herunder “fang og slipp”. Det er sporten, ved å dra ruggene på land som er tillatt. Men fisken skal tilbake til friheten – og artenes formering.

Jordas regnskoger

inneholder en betydelig artsrikdom av planter. I Amazonas finnes planter som har vokst på jorda i 120 millioner år, og det vokser opptil 250 forskjellige arter på ett mål. Med andre ord: En botanisk have av dimensjoner. Ikke minst er Amazonas full av vakre orkideer, hele 500 arter.

Denne plantefamilien som av mange skjønnere blir sett på som dronninger av alle blomstrende planter, og som hobbybotanikere i Norge har fått stor sans for, de siste årene.

Og mens verden ruller videre og den hvite mann med stor nysgjerrighet inntar Amazonas for noen dager, går hverdagslivet som det alltid har gjort i Assurini-stammen ved elven Xingu. I kveld er det fest, slik det var i går kveld, og kvelden før. De fleste dager året gjennom benytter assuriniene muligheten til å ha en fest i landsbyen. Når sola blir rød på vesthimmelen, smykker kvinnene seg med fargefulle, omfangsrike glassperlekjeder. Og de maler ansikt og kropp med kubistiske figurer.

Så begynner de en vandring i en sirkel, stamper føttene i bakken til en monoton sang. Mennene har sin egen festplass mellom to hytter, og deler sine gleder ved tonene fra et rørinstrument, som er like monotont som kvinnenes barfote subbing mot bakken.

Når mørket tar grep, kryper de fleste opp i sine hengekøyer under stråtakene, mens de som vil feste, nyter sin sang, instrumentale murring og det totale nattemørket helt til sola igjen løfter lyset i øst, og hanene varsler om en ny dag langs elven Xingu.

Liker du artikkelen om elven Xingu, så gi oss like på Facebook

Bildet under: Portrett av en Assurini-mann.


Du kan søke hoteller verden rundt og bestill direkte her på Reiseliv


.. ... .
Reiseliv er Norges eldste reiselivsmagasin på Internett, startet i 2000.

North Borneo Railway, takket være tobakk og gummihjul til T-ford

North Borneo Railway

Du vil sikkert like disse artiklene også