Soloppgang på Afrikas tak: Spenningen er stor der vi står i hotellresepsjonen og fyller vann i drikkesystemet. Vi har akkurat spist frokost, klokka nærmer seg ni, og det er bare minutter til bussen skal kjøre. Første dag av vårt afrikanske eventyr skal snart ta til.
Tekst og foto: Martin Fremstad
En drøy halvtime seinere stiger vi ut ved Machame Gate, vår inngangsport til Kilimanjaro nasjonalpark. Det er et yrende liv; klatrere fra alle verdenshjørner, og lokale bærere som løper opp bakken for å motta sin bør. På utsida forsøker håpefulle selgere å bli kvitt varer av ymse slag. Hva med en solhatt, eller et kart? Kanskje en regnponcho? Vi skriver oss inn i gjesteboka – og sørger for å få gått på toalettet mens sjansen ennå er der. Så presenteres vi for guidene, og ferden mot toppen kan starte. I nærmere 30 graders varme beveger vi oss gjennom fuktig regnskog, så tett at heten fint er til å leve med. Faktisk er det behagelig svalt her inne i skyggen av de høye trærne.
GANEGODT
Stemningen er god når vi inntar plassene rundt bordet i spiseteltet samme ettermiddag. Snaue elleve kilometer er tilbakelagt, på litt over seks timer. Langt fra imponerende, men tatt i betraktning at vi startet på 1800 meter og beveget oss relativt bratt opp til 3000, er vi likevel godt fornøyd med første etappe. Lunsjen tidligere på dagen lovet bra, og nå er forventningene store til hva Felix – vår alltid smilende kelner – vil servere. Fersk agurksuppe med koriander, stekt fisk med poteter og en grønnsakssaus som får ganen til å juble – det glir ned på høykant. Det samme gjør de små, søte bananene som avslutter måltidet.
EVENTYRLIG UTSIKT
Skramlingen fra kopper og kar tar til lenge før det lysner av dag. For en gangs skyld er jeg oppe før jeg strengt tatt må; mens kjøkkengutta styrer med sitt, tar jeg med meg kameraet i et forsøk på å forevige de første inntrykkene av toppen. Morgenlufta er kjølig, og kaffekoppen som venter når jeg returnerer til teltet kjærkommen. To og en halv time seinere tar vi fatt på motbakkene opp til det vulkanske Shiraplatået. Den frodige skogen legges sakte, men sikkert bak oss, i det vi hylles inn i et lett skydekke. Nærmere tusen høydemeter i steinete, ulendt terreng, er unnagjort når vi ankommer leirplassen – hvor popcorn og varm drikke venter. Oppvartningen er storveis, og i det sola titter fram og utsikten åpenbarer seg, er det ingen andre steder jeg heller vil være. Mot øst kan vi tydelig se snøen på Kilimanjaro, og i vest rager Tanzanias nest høyeste fjell, Mt. Meru.
STORE VARIASJONER
Neste morgen er det frost på teltet. Jeg har ikke sovet spesielt godt, men fått nok hvile til å være klar for dagens strabaser. Sola, som er på vei opp, varmer og gir fornyet energi. Det varer i et par timer. Så kommer skyene sigende, det blir med ett kjølig, og vi gjør oss klare for en byge. På med Gore-tex-plaggene. Akkurat som i går. Og dagen før. Men i stedet for regn kommer en piskende haglskur, som minner oss om at vi befinner oss mer enn fire tusen meter over havet. Om landskapet hadde vært goldt fram til lunsj, blir vi vitne til at de karrige omgivelsene faktisk har noe å tilby etter mat. Her oppe trives de mest hardføre av vekster; på vei ned i Barrancodalen må vi fram med kameraet både en og to ganger ved synet av de gigantiske kurvplantene Dendrosenecio kilimanjari.
FYSISK PÅKJENNING
Vi er halvveis til toppen, og det merkes på kroppen. Lufta er tynnere her oppe, omtrent halvparten så mye oksygen som ved havet. Til tross for at vi nærmest sleper oss av gårde, et skritt av gangen, hamrer hjertet i brystet. Det minste forsøk på å sette opp tempoet, får en til å hive etter pusten. Hodepinen, svimmelheten og kvalmen banker hele tida på døra, men Mark vet hva som skal til. Vår eminente guide har nærmere tusen toppturer bak seg, og en imponerende statistikk å vise til. Så godt som alle han har ledet er kommet opp. Når Mark sier ”pole-pole” (”sakte-sakte”), er det bare å plugge inn øreproppene til MP3-spilleren, og gjøre som han befaler.
KJÆRKOMMEN AVVEKSLING
Grøt, egg, pølser og toast er blitt en frokostvane. Det er ingenting i veien med appetitten. Og når ”Barrancoveggen” kaller er det greit å ha litt å gå på. Tre dager med langsom trasking skal endelig byttes ut med lett klatring. Jeg ser fram til avvekslingen; nesten 400 høydemeter i løpet av dagens to første timer byr på en spennende utfordring. Folk med høydeskrekk anbefales å holde øynene på den smale stien, og fokusere på å plassere hender og føtter trygt foran seg. Heldigvis går det greit, ingen i følget vårt har problemer. Og på toppen belønnes vi med en kort pust i bakken, før gjengen snegler seg videre.
VENTETID
Kroppen er ekstra spent når vi våkner høyt over skyene på dag nummer fem. Nest siste etappe er for oppvarming å regne; en lett firetimers formiddagsøkt. Det er først i natt at det skal skje. Magen er selvsagt i ulage, jeg må en tur innom doteltet før frokost. Skipper grøten, spiser noen flere pølser i stedet, og håper at den vil stabilisere seg. Vi beveger oss på skifergrunn til Base Camp, 4600 moh. Alt er bra. Vel framme pakker vi sekken for kvelden, spiser lunsj og går rett i soveposen. Blir vekket til middag klokka fem. Atmosfæren bærer preg av hva som er i vente. Det er ikke bare jeg som er spent nå.
SOLSKINN PÅ TOPPEN
Vi vekkes igjen klokka 22.30. Utenfor teltet er det et par minusgrader, bekmørkt og stjerneklart. Det registreres knapt. Jeg er på vei inn i en boble, gjør alt jeg kan for ikke å tenke på det neste halve døgnet. Den åtte timer lange motbakken, de tretten hundre høydemeterne. Prøver å få i meg en kjeks og en kopp varmt vann, men forsøket er dødfødt. Alt jeg vil er å komme i gang, det kan ikke skje fort nok. En time seinere setter vi inn toppstøtet. Jeg føler meg pigg, har en god følelse for at dette skal gå. Plugger i øreproppene, lar musikken bære meg. I det sola står opp kan jeg se kraterkanten bare noen titalls meter ovenfor. Der oppe er Stella Point, og litt lengre framme selve toppen, Uhuru Peak. Klokka er litt på sju, og de første solstrålene er så vidt begynt å varme. Settingen er spektakulær; bak meg i solskjæret silhuetten av Mawenzi, til venstre for meg Rebmannbreen. Jeg er sulten, magen knurrer og hodet er tungt, men jeg har mer enn nok med å fotografere. Stella Point passeres, og en snau time seinere står jeg på toppen – 5895 meter over havflaten. Mer enn ti år etter at jeg begynte å drømme om Afrikas tak, er målet nådd. Det er en merkelig følelse endelig å være her. Utmattelse og tilfredsstillelse på en og samme tid. I grunnen ganske godt, når jeg kjenner ordentlig etter.
Fakta Kilimanjaro– Afrikas høyeste fjell, 5895 moh.- verdens høyeste frittstående fjell- 60 km langt og 80 km bredt- ligger nordøst i Tanzania, på grensen til Kenya- består av de tre vulkanene Shira, Mawenzi (utdødd) og Kibo (inaktiv)- blir hvert år forsøkt besteget av rundt 30 000 mennesker, bare omkring halvparten når toppen
Ønsker du å bestige Kilimanjaro og oppleve soloppgang på Afrikas tak? Vi reiste med turoperatøren Newland, som har spesialisert seg på eksotiske ekspedisjoner. De har blant annet turer til Kilimanjaro og en rekke andre av verdens høyeste fjell. Nord- og Sydpolen, Svalbard og Grønland er andre faste reisemål. Se hjemmesiden www.newland.no for mer informasjon om datoer og priser.