Afrikas elefanter er en truet dyreart, tid for safari?

Afrikas elefanter er en utrydningstruet dyreart. Det virker nesten uvirkelig, når du står foran en gigant på rundt 8000 kilo, langt over tre meter høy og med muskler som river trær opp fra bakken med røtter, jord og stein, at denne kjempen kan bli en museumsgjenstand. Henry, den største av dem alle er allerede på museum. Et symbolsk forvarsel på hva som kan skje.

En faktaartikkel for deg som planlegger safari i Afrika, eller er interessert i dyr og natur generelt.

Kanskje tid for en safaritur, og virkeliggjøre drømmen om å se Afrikas elefanter? Dette kan høres flåsete ut satt opp mot museumsteorien, men det har et snev av sannhet i seg. Tallet på afrikanske elefanter synker dramatisk, og Verdens naturvernunion – International Union for Conservation of Nature and Natural Resources (IUCN) har rødlistet den afrikanske elefanten. Når dyrearter kommer på en slik liste, da er det grunn til å rope et varsko.

I 1930 ble det beregnet at det ruslet rundt 10 millioner elefanter på det afrikanske kontinentet. De siste beregninger viser at det i dag er rundt 415 000 elefanter igjen i Afrika. Og antallet går hele tiden ned, år for år. Dette tallet er enda styggere når vi sammenligner populasjonen av elefanter i Afrika på 1800-tallet, anslagsvis 26 000 000 individer.

Hva i all verden er det som er i ferd med å skje? Er dette en naturlig utvikling i naturen, eller et for stort trykk fra menneskenes aktiviteter. Sannheten ligger på det siste.

De første elefanter hadde ikke snabel

Aller først, la oss ta et tilbakeblikk på i tid, sånn 50-55 millioner år bakover. Det er på denne tiden vitenskapen finner de eldste elefantdyrene, kalt Moertherium, ikke så stor og de hadde ikke utviklet den etter hvert kjente snabelen. Derimot begynte dyret å få støttenner. Utviklingen gikk sin gang, snabelen utviklet seg, likeså støttennene og dyret ble større og større.

Mange varianter av elefantlignende dyr utviklet seg, faktisk flere hundre ulike fossilfunn er gjort i Afrika, Asia, Europa og på det amerikanske kontinentet. Vitenskapen begynner å gi dyregruppen et fellesnavn, nemlig Elephantidae. Den velkjente mammuten hører også inn under her.

I dag er det kun tre arter igjen av den store elefanten, nemlig afrikansk savanneelefant, den noe mindre afrikansk skogelefant og asiatisk elefant, ofte kalt indisk elefant. I tillegg har vi
Borneo-elefanten, eller Borneo-pygme-elefant, en underart av den asiatiske. Denne underarten lever på Borneo, i Indonesia og Malaysia.

At det er så få arter igjen av elefanter, er nok mest en naturlig utvikling. Men når vi snakker om at antallet blir dramatisk stadig færre individer, er det menneskene alene som må ta ansvaret.

Troféjakten og kriminell aktivitet

Troféjegere stiller gjerne opp og viser stolt at de har klart å felle en elefant etter at lokale guider har funnet den i bushen. Foto fra en troféjegers Facebook.

Du har sikkert hørt om den fem store, de mest utfordrende dyrene å nedlegge for jaktglade, nemlig løven, leoparden, nesehornet, afrikansk bøffel – og elefanten. Dette begrepet dukket opp i tidligere tider da det ble populært blant rikfolk å dra på jakt i Afrika. Og denne populariteten fortsetter den dag i dag, noe som åpen troféjakt, og det meste som kriminell aktivitet.

Hvert år blir opp mot 30 000 av Afrikas elefanter skutt og drept av krypskyttere, delvis for å selge elfenben på det illegale markedet, delvis for å tilfredsstille enkeltmenneskers ego for å skaffe seg et trofé.

Flere afrikanske land tillater troféjakt på elefanter. Argumentene for dette er mange; blant annet at det skaffer penger i statskassa, forvaltning vet at man tar ut de eldre og svake dyrene, og den tvilsomme påstanden om at troféjakten gir bidrag til vedlikehold av reservater for dyrene – med andre ord noen individer må ofre seg for artens overlevelse. En variant av dette argumentet er at fattig lokalbefolkning får tilgang på avgiftene troféjegerne betaler, og derved hindrer at lokale deltar i ulovlig jakt for å tjene noen nødvendige kroner. Blant annet National Geographic tilbakeviser dette i en artikkel, og påpeker at det meste av avgiftene ender opp som korrupsjonsmidler helt opp på regjeringsplan.

Den emosjonelle siden av troféjakt slår sterkt ut hos mange, når troféjegere stolt legger ut bilder på Facebook og andre sosiale medier og skryter av sin «bragd» ved å ha klart å nedlegge et dyr på flere tonn. Sånne innlegg skaper alltid stort engasjement og fordømmelse, men det hjelper ikke individet som allerede er skutt og drept.

De fleste safariene går blant savanneelefantene

Ikke kom meg for nær! Et fantastisk dyr, elefanten. 9 tonn er ikke noe å spøke med. Foto: Per Henriksen

Afrikansk savanneelefant, eller skogselefanten? Hvor er det best å se disse? Den afrikanske savanneelefanten, på engelsk også kalt bush elephant for å forvirre litt, finner du på de store gresslettene og bushområdene i Øst-Afrika og sørlige Afrika. Det landet som har de fleste av dette majestetiske dyret – Afrikas elefanter – er Botswana.

Et diskutabelt tema er kanskje hvor er det best å oppleve elefanter i sitt naturlige element. Her finnes det mange forskjellige rangeringer. I tillegg til antall individer i et land, avhenger mulighetene også av lokale safariarrangørers kjøreruter. Det er ikke så mye galt når vi setter opp en liste som denne; alle tallene er hentet fra offisielle kilder, og er ca:
1 Botswana –130 000 elefanter
2 Zimbabwe – 80 000
3 Tanzania – 40 000
4 Kenya – 35 000
5 Zambia – 25 000
6 Sør-Afrika – 24 000
7 Namibia – 5000
8 Uganda – 5000

Du skal ha rimelig uflaks om du drar på safari til Afrika, i et av disse landene og ikke får hverken se eller komme ganske nær disse store savanneelefantene.

Den afrikanske skogelefanten, noe mindre enn savanneelefanten lever sitt liv i de dype regnskogene i vest og de sentrale delene av Afrika. Land som har de største populasjonene er Gabon, Kongo, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Elfenbenskysten, Liberia og Ghana.

Trusselen mot elefantenes leveområder

Tilbake til tallet 415 000, det vil si antatt elefanter som lever på det afrikanske kontinentet. Og som det blir færre og færre av. En klar årsak er at menneskene forsyner seg mer og mer av den opprinnelige naturen, til eget bruk. Skoger, bush og savanner blir omgjort til mer jordbruksland, fabrikkbygg, veier og annen infrastruktur, boliger og skoler, golfbaner og andre sportsplasser, svømmebassenger og hoteller og alt annet som en kraftig økende populasjon av homo sapiens har bruk for, eller synes er kjekt å ha. Elefantene får stadig mindre områder å ta av, og mindre skog og gress å beite på. Hver og en må få i seg rundt 300 kilo gras, løvverk og frukt hver dag. I tillegg rundt 120 liter vann i «en slurk». Ofte trenger elefantene inn på jordbruksområder hvor det er lett tilgjengelig mat og drikke, eter salater, sukkerroer, maiskolber, frukt og andre godsaker, og konflikten er i gang. Rundt 500 mennesker drepes årlig av sultne og aggressive elefanter, har National Geographic oppgitt i et dokumentarprogram på TV. De kraftige støttennene er effektive, nådeløse våpen når en elefant først er forbannet.

En annen betydelig årsak til nedgangen i tallet på elefanter er krypskyting. Som allerede nevnt, tusenvis av elefanter skytes hvert år for så å få støttennene skåret av. Disse sendes ut på det svarte markedet. Dette skjer tross en internasjonale avtale om forbud mot handel med støttenner. Noe går også til utskårne figurer og smykker som selges på markeder og i butikker til turister. Mange turister, også norske, kjøper smykker og andre gjenstander av elfenben i for eksempel Bangkok. De blir fortalt at dette er elfenben fra naturlig døde elefanter. Sannheten er at det meste er importert ulovlig fra Afrika, altså elfenben fra en drept elefant, og deretter smuglet til Thailand. Dette er storindustri. Det er faktisk også forbudt å bruke smykker laget av elfenben som er samlet inn etter at den internasjonale avtalen kom på plass i 2017.

Myter og fakta

Kilimanjaro, akasietre og elefanter, tre viktige symboler for Tanzanias villmark. Foto: Gian Marco Valente – Dreamstime

Myten om at elefanter har en fantastisk god hukommelse skal være helt sant, blant annet bekreftet av en spesialist på elefanter ved Max Planck Institute for Ornithology, Stephen Blake. Han har sagt at elefanter har en fantastisk hukommelse. Hvis du kan forestille deg at en elefant som lever i de tropiske regnskogene i Afrika, et av de mest kompliserte systemer på jorda, må elefanten vite hvor frukttrærne er, hvor det er godt med mat. Og den må huske dette innenfor et område som består av mange tusen kvadratkilometer.

Tidlig i artikkelen ble det skrevet at savannelefanten kan bli godt over tre meter høy, og veie opp mot 9 tonn. I 1955 ble det i Angola skutt en elefant som hadde en skulderhøyde på rundt fire meter, altså like høy som en dobbeltdekker av en buss, og levendevekten ble beregnet til nær 11 tonn. Med en sånne kroppsvekter går de ikke så fort, men de kan løpe opp mot 40 kilometer i timen. Det er mye mer enn hva folk flest kan få beina med seg, selv i panikk. Sprinteren Usain Bolt fra Jamaica, skal i et sekund eller to ha kommet opp mot 45 km/t på 100 meter. Elefanter på sin side konkurrer ikke om å være raskest. I flokk går de i det tempoet som passer den minste, ofte en nyfødt krabat.

Den lengste støttanna som er målt var 3,5 meter, og den tyngste som er veid var på 120 kilo.

Den mest kjente elefantutflukten må vel være da Hannibal fra Kartago fra mai til oktober i 218 f.Kr. krysset Alpene med 25 000 soldater og 37 elefanter for å angripe Rom fra nord. En bragd, og en stor tragedie for de fleste i følget, inkludert elefantene.

Liker du artikkelen Afrikas elefanter?

Hei, hei! Hvordan få nyttige reisetips?

Har du skrivekløe?

Lik og del

Kontakt oss

Har du kommentar til artikkelen, mer informasjon eller ønsker kontakt med Reiseliv, send inn skjema:

Takk for at du leste artikkelen om Afrikas elefanter